Fyllesyken

Når man våkner så alt for tidlig, men merker at klokken faktisk nesten har rundet fem på kvelden, da skjønner en det. En kommer til å få en heidundrende fyllesyke. En av disse fyllesykene som kommer omentrent like ofte som Guds Sønn. Den enbårne. Nå skal det sies at denne dagens fyllesyke hverken var gudommelig, og absolutt ikke enbåren. Den var faktisk båret frem av flere øl enn en.

Hvis noen av dere har sett hvordan fluene ser ut etter du har slått dem hardt med en avis. Føttene ligger i alle retninger. De er flate. Øynene ser ut som store meloner. Og det er tendenser til rykninger i bakerste fot. Slik våknet jeg i morges (eller rettere sagt klokka 17.) Jeg lå klistret til sengen, mens armer og ben lå i forvrengte stillinger. Livet lå i ruiner.

Etterhvert som jeg greier å få kavet meg opp. Konstanterer at brillene er tilstede. Klærne ligger av en eller annen grunn på forurligende utilgjengelige steder på hybelen. Plutselig hører jeg en svak pipelyd. Jeg begynner å lete rundt i rommet etter kilden. Hva er dette? Mus? Står vindue åpen? Er det susing fra vind?

Plutselig lokaliserer jeg lyden. Den kommer innenfra min egen kropp. Det er selveste leveren som lager pipelyd. Et lite rop om hjelp. Innenfra. "Det er på tide å få seg jobb," tenker jeg. Og et ansvarlig liv. Et liv uten pipende lever. Hvis den bare overlever. Ja, hvis leveren overlever. Da blir den jo en over-lever. Ja, slik er det. Da blir den "survivors of Ørjans body."