Høyere utdanning blir rett som det er utpekt til et av de viktigste samfunnsområdene våre. Under valgkampen snakker likevel ingen om utdanning. Det er omentrent like tyst som i graven til en sjenert, stum østers. Med talefeil.
Hva kommer egentlig dette av? En stor majoritet starter i høyere utdanning etter videregående. I år er det flere enn "noen gang" som tar høyere utdanning. Vi er barn av utdanningsrevolusjonen. Barn av samfunndebattanter som Sokrates og Platon. (Okay, ikke barn som i biologiske barn,da.. men likavel.) Hva er det med dette samfunnsområdet som gjør at vi ikke debatterer det?
En av årsakene kan være vi ser oss blinde på høyere utdanning. Alle er enig om at høyere utdanning er et gode. Derfor trenger vi heller ikke å snakke om høyere utdanning. En glemmer at høyere utdanning har tatt mange 1000 år for menneskene å bygge. En glemmer at høyere utdanning faktisk er arbeidshverdagen til 200.000 studenter og mange, mange tusen fagmennesker. Høyere utdanning blir som en rosa sky som dufter vanilje, som vi kan sveve på inntil Lånekassen plutselig setter starter gravitasjonskraften etter 8 år svevende rundt i kunnskap. Selv om det er et gode, er det et gode som må debbateres og driftes. Og her mangler vi debatt idag.
En annen viktig grunn til manglende debatt, er at jeg tror vitenskaplige ansatte og studenter synes politikken er skitten. Vitenskapen skal være kritisk, og idealet er sannhet. I politikken er idealet gjennomslag. Dette gjør at vitenskapsidealet står i kontrast til politikken. Og det har jeg stor forståelse for. Politikerne sanker stemmer, og er ikke nødvendigvis opptatt hvordan de sanker stemmer. Om de får stemmer ved å sende asylsøkere til Afrika, sende Sten-Erik Hagen til Afrika eller sende oljedirektoratet til Afrika er ett fett. Bare de får stemmer.
Dessverre kan det synes som en hel høyere utdanningssektor står på sidelinjen å iakttar valgkampen med kritiske professorbriller uten å delta selv. Og så nikker de: "Hva ville Sokrates ha gjort?" Men Sokrates gjør intet, for Sokrates er død. Utdanningssystemet vårt fortjener at vi som er en del av høyere utdanning også engasjerer oss. Og først når vi har deltatt i debatten har vi gjort vårt. For hvis Sokrates hadde levd ville han ha vært med i debatten.
tirsdag 28. juli 2009
onsdag 22. juli 2009
Svineinfluensa har kommet
I vinter bresket avisene seg i svineinfluensaen. De tegnet bildene av små gryntende influensavirus med forsnurret hale. Viruset som drepte alt som kom i dens vei. Alt. Selv O'Store Vesten uten noen problemer i verden kunne komme til å måtte hanskes med sykdom. Trodde slikt var forbeholdt u-land? Det gikk ikke ant å åpne en avis uten å høre om svineinfluensaen. Men så ble det stilt...
Det er godt mulig at influensaen drepte alle modige journalister som torte å informere allmenheten om saken. Kanskje angrep til og med det gryntende svineviruset ytringsfriheten? Da er det et avansert virus. Det kan også tenkes at avisen oppdaget at det blir for dumt å overdramatisere hendelsen. Tross alt ble jo aldri noen smittet i Norge.
Nå i det siste har det imidlertid igjen begynt å skje ting. Flyvende illsinte grisebaselusker har inntatt Europa. De sniker seg med flyene fra statene. Ikke betaler de flybillett heller. Og nordmenn har begynt å falle. De faller ikke akkurat som fluer. Men de faller. Og mer skal de falle. Vi, nordmenn? Syke? Går det ant?
Selv sitter jeg her med influensasymptomer og grubler over livet. Jeg vurderer om det er rette i stunden er å skrive sitt testamente. Med nærmere ettertanke tror jeg ikke studielånet mitt er nødvendig å testamentere. Jeg tenker også på hvem som burde arve AC/DC-platene mine. Men det mest riktige ville nok vært å grave den ned sammen med meg. Iallefall Back in Black. Kan ikke tenke meg en død uten "Hells Bells."
Men jeg kjenner helt klart at alt dette maset om svineinfluensaen gjør meg lettere nervøs. Nå skal det sies at hvis det jeg nå har svineinfluensa, så må det være dens ukjente bror: Guineagrisforkjølelsen.
Alt i alt så tenker jeg at det hadde vært litt bra å få griseinfluensa NÅ. For hvis man overlever, så blir man vel immun? Er det ikke slik det fungerer med sykdommer? Tro hvor deilig det hadde vært å bare vært helt immun når resten av Norge springer som livredde høns til legen, bare for å spørre etter medisiner som ikke finnes. Mens resten av Norge stopper opp fordi grisejævlene har inntatt landet, da kan jeg sitte i Oslo Sentrum med en øl og betrakte alle syke, svette, gryntende menn som sjangler forbi pubvinduet, mens de roper: "NØFF NØFF!"
Det er godt mulig at influensaen drepte alle modige journalister som torte å informere allmenheten om saken. Kanskje angrep til og med det gryntende svineviruset ytringsfriheten? Da er det et avansert virus. Det kan også tenkes at avisen oppdaget at det blir for dumt å overdramatisere hendelsen. Tross alt ble jo aldri noen smittet i Norge.
Nå i det siste har det imidlertid igjen begynt å skje ting. Flyvende illsinte grisebaselusker har inntatt Europa. De sniker seg med flyene fra statene. Ikke betaler de flybillett heller. Og nordmenn har begynt å falle. De faller ikke akkurat som fluer. Men de faller. Og mer skal de falle. Vi, nordmenn? Syke? Går det ant?
Selv sitter jeg her med influensasymptomer og grubler over livet. Jeg vurderer om det er rette i stunden er å skrive sitt testamente. Med nærmere ettertanke tror jeg ikke studielånet mitt er nødvendig å testamentere. Jeg tenker også på hvem som burde arve AC/DC-platene mine. Men det mest riktige ville nok vært å grave den ned sammen med meg. Iallefall Back in Black. Kan ikke tenke meg en død uten "Hells Bells."
Men jeg kjenner helt klart at alt dette maset om svineinfluensaen gjør meg lettere nervøs. Nå skal det sies at hvis det jeg nå har svineinfluensa, så må det være dens ukjente bror: Guineagrisforkjølelsen.
Alt i alt så tenker jeg at det hadde vært litt bra å få griseinfluensa NÅ. For hvis man overlever, så blir man vel immun? Er det ikke slik det fungerer med sykdommer? Tro hvor deilig det hadde vært å bare vært helt immun når resten av Norge springer som livredde høns til legen, bare for å spørre etter medisiner som ikke finnes. Mens resten av Norge stopper opp fordi grisejævlene har inntatt landet, da kan jeg sitte i Oslo Sentrum med en øl og betrakte alle syke, svette, gryntende menn som sjangler forbi pubvinduet, mens de roper: "NØFF NØFF!"
mandag 29. juni 2009
Varme
De siste dagene har vi det som på folkemunne kalles hetebølge. Paradoksalt nok inenholder en hetebølge intet bølgende i det hele tatt. Derimot kan hetebølge best beskrives som en konstant, stillestående varmekonsentrasjon.
En sier at nordlendinger klager over alt. Og spesielt været. Som regel syter de om at været er så dårlig, men når været er bra, hva da? Jo, da syter de om at været er for bra.Om jeg da må ta meg den frihet det er å få lov til å klage litt jeg også. Det er for varmt. Og jeg mener at det meget vel kan begrunnes. For været nå er alt, alt for godt!
For tiden er det faktisk så varmt at jeg tidsvis nekter å gå hjem fra jobb på grunn av at de har aircondition der. Jeg har et par ganger tatt meg selv i å stikke hodet inn i kjøleskapet bare fordi det er behagelig. Og idag har jeg faktisk dusjet sengeklærne før jeg la meg. Dette er de refleksjonene en velstekt og velmarinert nordlending i Oslogryta har om sommeren i sør. Litt i varmeste laget!
Men i nesteuke er jeg hjemme i den herlige forfriskende, arktiske snøstormklimaet!
Din korrespondent i Oslo
Ørjan Arntzen
En sier at nordlendinger klager over alt. Og spesielt været. Som regel syter de om at været er så dårlig, men når været er bra, hva da? Jo, da syter de om at været er for bra.Om jeg da må ta meg den frihet det er å få lov til å klage litt jeg også. Det er for varmt. Og jeg mener at det meget vel kan begrunnes. For været nå er alt, alt for godt!
For tiden er det faktisk så varmt at jeg tidsvis nekter å gå hjem fra jobb på grunn av at de har aircondition der. Jeg har et par ganger tatt meg selv i å stikke hodet inn i kjøleskapet bare fordi det er behagelig. Og idag har jeg faktisk dusjet sengeklærne før jeg la meg. Dette er de refleksjonene en velstekt og velmarinert nordlending i Oslogryta har om sommeren i sør. Litt i varmeste laget!
Men i nesteuke er jeg hjemme i den herlige forfriskende, arktiske snøstormklimaet!
Din korrespondent i Oslo
Ørjan Arntzen
onsdag 25. mars 2009
De armløse geriljakrigerne
Idag ble jeg særdeles fascinert over at geriljakrigere fra Tsjetsjenia ble tatt på tur til Norge med våpen i hand. Politiets teori er at de skulle rane noe verdifullt for å ta penger med seg til seperatistkampen i Tsjetsjenia. Dette må være det vi kan kalle nogenlunde oppsiktsvekkende nyheter. Men det var ikke dette som fascinerte meg.
Etterhvert som artikkelen skred frem ble det klart at disse geriljakrigerne manglet armer. Der og da oppfattet jeg dette som en noget underfundig opplysning. Da Dagbladet begynte å omtale mennene som "De Armløse" begynte selvfølgelig smilet å komme snikende. "De armløse benektet enhver kjennskap til våpnene."
Det viste seg da at politiets teori var at "de armløse" skulle rane en bank. Nei, vent nå? Rane en bank uten armer? Hvordan foregår egentlig det? Har man med seg egen støttekontakt med handikappskilt? Hele tanken er egentlig forlokkende. Hvis jeg hadde jobbet i en bank som hadde blitt ranet av to menn uten armer så ville jeg nesten ha blitt mer opptatt av underholdningsverdien enn redselen.
I alle tilfeller burde mennene være lette å identifisere for politiet:
- Hadde de noen spesielle kjennetegn?
- De hadde på seg finlandshetter, så jeg så ingenting. Jo, forresten. De manglet armer.
Dermed heller jeg til å tro at på forklaringen til de "armløse" om at de ikke hadde kjennskap til våpnene. Vel, nå påstå de at de skulle ut å fiske. Nå er jeg ingen ekspert på hverken fiske eller armer. Og det er mulig at funksjonhemmede finner meg noe rasistisk nå. Men å fiske uten armer?
Og som ikke dette er nok greide selvfølgelig dagbladet.no å hente bildet som bruktes fra Tullverket, men påsto imidlertid at fotoet var fra "Tulleverket." I det hele tatt var hele saken et stort tulleverk. Til tross for alvorligheten i saken må jeg si at jeg fant underholdnignsfaktoren høy.
Disse to mennene som er beskrevet som hovedmenne hadde tilsammen 1 arm, men tre våpen. Dette bare krevde en blogg.
Artikkelen ligger forøvrig på:
http://www.dagbladet.no/2009/03/25/nyheter/tsjetenia/innenriks/vapen/sverige/5427802/
Etterhvert som artikkelen skred frem ble det klart at disse geriljakrigerne manglet armer. Der og da oppfattet jeg dette som en noget underfundig opplysning. Da Dagbladet begynte å omtale mennene som "De Armløse" begynte selvfølgelig smilet å komme snikende. "De armløse benektet enhver kjennskap til våpnene."
Det viste seg da at politiets teori var at "de armløse" skulle rane en bank. Nei, vent nå? Rane en bank uten armer? Hvordan foregår egentlig det? Har man med seg egen støttekontakt med handikappskilt? Hele tanken er egentlig forlokkende. Hvis jeg hadde jobbet i en bank som hadde blitt ranet av to menn uten armer så ville jeg nesten ha blitt mer opptatt av underholdningsverdien enn redselen.
I alle tilfeller burde mennene være lette å identifisere for politiet:
- Hadde de noen spesielle kjennetegn?
- De hadde på seg finlandshetter, så jeg så ingenting. Jo, forresten. De manglet armer.
Dermed heller jeg til å tro at på forklaringen til de "armløse" om at de ikke hadde kjennskap til våpnene. Vel, nå påstå de at de skulle ut å fiske. Nå er jeg ingen ekspert på hverken fiske eller armer. Og det er mulig at funksjonhemmede finner meg noe rasistisk nå. Men å fiske uten armer?
Og som ikke dette er nok greide selvfølgelig dagbladet.no å hente bildet som bruktes fra Tullverket, men påsto imidlertid at fotoet var fra "Tulleverket." I det hele tatt var hele saken et stort tulleverk. Til tross for alvorligheten i saken må jeg si at jeg fant underholdnignsfaktoren høy.
Disse to mennene som er beskrevet som hovedmenne hadde tilsammen 1 arm, men tre våpen. Dette bare krevde en blogg.
Artikkelen ligger forøvrig på:
http://www.dagbladet.no/2009/03/25/nyheter/tsjetenia/innenriks/vapen/sverige/5427802/
fredag 20. mars 2009
Radikal islam og snikislamisering
I den siste tiden har debatten om islam vandret rundt i avisene som en het potet i solnedgang. Debatten er initiert av Fremskrittspartiets "snikislamisering", og Arbeiderpartiet fulgte velvillig opp med en noget broket uttalelse om "radikal islam." Dette vil jeg kommentere på bakgrunn av at debatten er populistisk og totalt mangler perspektiv.
Problemet med debatten er at Arbeiderpartiet nærer opp under en ide om at lovbrudd begått av innvandrere er et uttrykk for radikalt islam. Det at muslimer begår lovbrudd har ikke noe med religion å gjøre i det hele tatt. Med en gang en utenomvestlig gjør et lovbrudd, blir han omtalt som "pakistaner" eller "somalier" av avisene. Dette gir et negativt bilde av religionen Islam. Det er nok ikke usant at mange innvandrere begår innbrudd, men dette har da vitterlig ingen ting med religionen å gjøre.
Arbeiderpartiet forsvarer seg med at dette er et generelt uttrykk for at de vil bekjempe radikalisme i alle former. Det som provoserer mest av alt er hvorfor bruke "islam" som eksempel i debatten da? Min påstand er at "radikal kristendom" er et langt større problem enn radikal islam. Og da kan en begynne å snakke om betydelige samfunnsutfordringer. Hvis Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skal bekjempe radikalisme er spørsmålene følgende:
Hva ønsker de å gjøre med det faktum at den norske kirke diskriminerer homofile på det groveste både. Dette skjer i det offentlig ordskiftet og ved å stenge kirken som arbeidsplass for homofile?
Hva ønsker de å gjøre med det faktum at Paven fortsatt nekter å "bruke" kondom?
Og kanskje mest graverende; Hva tenker Arbeiderpartiet å gjøre med vestlig og kristelig radikalisme som får sitt fotfeste via nazistiske miljøer og rasistiske organisasjoner?
Dette er de virkelige problemene med radikalisme i Norge. Å snakke om et mindretall av radikale muslimer er å velge å snu ryggen til Norges virkelige problemer med religion!
Problemet med debatten er at Arbeiderpartiet nærer opp under en ide om at lovbrudd begått av innvandrere er et uttrykk for radikalt islam. Det at muslimer begår lovbrudd har ikke noe med religion å gjøre i det hele tatt. Med en gang en utenomvestlig gjør et lovbrudd, blir han omtalt som "pakistaner" eller "somalier" av avisene. Dette gir et negativt bilde av religionen Islam. Det er nok ikke usant at mange innvandrere begår innbrudd, men dette har da vitterlig ingen ting med religionen å gjøre.
Arbeiderpartiet forsvarer seg med at dette er et generelt uttrykk for at de vil bekjempe radikalisme i alle former. Det som provoserer mest av alt er hvorfor bruke "islam" som eksempel i debatten da? Min påstand er at "radikal kristendom" er et langt større problem enn radikal islam. Og da kan en begynne å snakke om betydelige samfunnsutfordringer. Hvis Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skal bekjempe radikalisme er spørsmålene følgende:
Hva ønsker de å gjøre med det faktum at den norske kirke diskriminerer homofile på det groveste både. Dette skjer i det offentlig ordskiftet og ved å stenge kirken som arbeidsplass for homofile?
Hva ønsker de å gjøre med det faktum at Paven fortsatt nekter å "bruke" kondom?
Og kanskje mest graverende; Hva tenker Arbeiderpartiet å gjøre med vestlig og kristelig radikalisme som får sitt fotfeste via nazistiske miljøer og rasistiske organisasjoner?
Dette er de virkelige problemene med radikalisme i Norge. Å snakke om et mindretall av radikale muslimer er å velge å snu ryggen til Norges virkelige problemer med religion!
onsdag 25. februar 2009
Mye mer enn Platon
Det å møte mennesker er kanskje verdens viktigste kunnskapskilde. Et møte jeg hadde var med en ung, vakker, lyshåret dame. Hennes ærend var av den høflige sorten. På den måten bare jenter kan overtale, spurte hun om jeg kunne skrive et innlegg om kunnskap. Selvfølgelig kan jeg det! Men hva er egentlig kunnskap?
I uendelig tider har mennesket vandret jorden. Vi har betraktet fjellene. Vi har luktet på blomstene. Vi har svømt i innsjøene og drukket av kildevannet. Det er ganske fascinerende å tenke på at for millioner av år siden vandret en hårete utgave av deg, og meg, rundt på jorden. Mye var annerledes, men blomstene luktet det samme. Vannet smakte like friskt. Det finnes kunnskap om hver lille ting i verden. Hver eneste lille stein gir mening til oss. For det er det kunnskap handler om. Mening. Den setter mening på livet. Hva betyr denne steinen her? Hvilken mening legger vi i dette?
Og nettopp på et steinbelagt fortau på Grünerløkka hadde jeg et av mine sterkeste møter. Med den gamle mannen hvis tenner var nærmest bortråtnet. Tydelig forvirret, og svært ubehagelig, brøt han vei gjennom alle intimsoner som noen gang har blitt overbrakt mennesket. Han stilte seg opp, trykket sitt uvaskede, ubarberte ytre, opp mot mitt ansikt, og sa: ”Ni får usjekta mig, men jag er fullstendig galen.” Sjeldent har jeg møtt en mann med større selvinnsikt. Jeg hadde hendene knyttet, i tilfelle denne galne mannen skulle hoppe på meg, og lettere bekymret svarte jeg at vi kan alle være litt gal innimellom.
Samtalen var var både usammenhengende og poengløs, men jeg svarte motvillig så godt jeg kunne. Helt til jeg oppdaget at den gamle, gale mannen begynte å gråte, mens han sier: ”Takk, takk, takk, det er aldri noen som prater med meg.” Og så kom trikken. Heldigvis. Det tar på å møte gamle, gale og deprimerte menn. Men på trikken skjønte jeg plutselig at det er så mye man ikke vet. Dette er kunnskap. Gale menn har også følelser. Samtidig sitter det mange slike menn og kvinner på Norges mest overfylte gate; Carl Johan. Noen galere enn andre, men at noe er galt fatt skal være sikkert. Alt de eier triller de i en vogn. Ingen legger merke til dem. Ingen snakker med dem. Blir de borte i en røyksky dersom vi tar på dem? Kanskje er de en luftspeiling? Men å prøve å forstå gjør ingen. Er det dette som kalles kunnskapsløshet?
Samtidig gjør en samlet verden et helhjertet forsøk på å forstå hvordan verdens fjerde største militærmakt kan bestemme seg for bombe et helt land sønder og sammen. ”Forsvare seg,” sier Israel. Faktum er vel at Israel i løpet av en kort tid har forsvart i hjel over 1200 menneskeliv. Maktesløsheten bukter seg som en syndens slange rundt resten av verden. I Brussel løper verdens statsledere rundt i ørska. Hvordan skal en skal stanse denne hissige bien i hvitt og blått. Det handler om mennesker. Menneskeliv. Kjøtt og blod.
Utenfor krigssonen står journalistene på rekke og rad, og speider innover mot Gaza og sannheten. Helikopter lager spektakulære lysshow. Estetikken er i høysetet. Journalistene rapporterer velvillig. Vi kan høre drønnene over TV-skjermen. Nesten som på film. Nesten litt uvirkelig. Uvirkelig er ordet. Likevel; vi mangler kunnskapen. Her snakker vi ikke om å forstå at krig er galt. Det tror jeg selv den rødhårede, kvinnelige, israelske offiseren skjønner der hun så smilende forteller over TV at alt skal bli så mye bedre bare en får ordnings. Bare en får ”ryddet litt.”
Det vi trenger fra Gaza er sanseinntrykkene fra krigen. Vi må se grusomhetene selv for å kunne ta gode beslutninger. Vi må se de utbombede husene for å skjønne at klærne til bestefar kan være til hjelp. Mens journalistene som skal formidle dette er trygt, og velplassert, utenfor alle ubehageligheter. Hjemme sitter vi totalt kunnskapsløs uten anelse om hva som har skjedd på Gazastripen den siste måneden. Vi vet knapt nok om det finnes en stripe lenger. Kanskje det er en liten dump i jorden nå?
Kunnskap er makt. Det er en kjent sak. Dessverre er også kunnskapsløshet makt. Kunnskapsløshet om hva en slik krig forårsaker. Kunnskapsløshet om medmenneskelighet. Kunnskapsløshet om hvordan stoppe en slik krig. Mens vestlige journalister speider mot sannheten i det fjerne, forteller demokratiske Israel hvor bra ting kommer til å bli. Jeg vet ikke hvor mange som tror på en slik propaganda. En propaganda man ikke engang har tatt seg bryet med å pakke inn. Men som vi sier i Lofoten; ”Å tru, det kainn vi gjør i kjerka.” Når det kommer til mennesker så må vi vite. Kunnskap i en slik situasjon handler om politisk kunnskap, men det handler da også i stor grad om kunnskapen til å forstå hvilke lidelser mennesker må gjennomgå.
Det er en ren emosjonell forståelse. Medmenneskelighet. Det handler om å snakke om, og med, de involverte. Enten de er husløs i Gaza eller husløs i Oslo Sentrum.
Kunnskap er alt. Og uten kunnskap er vi ingenting. Samtidig vil jeg minne om at det å sitte på lesesalen å lese fag gir en begrenset kunnskap om verden. Til tross for at jeg, og mange andre, elsker denne type kunnskap. På lesesalen handler det imidlertid om karriere og dannelse. Den ekte kunnskapen får vi i møte med mennesker. Ved å snakke med de rundt deg. Snakk med mannen på siden av deg på bussen. Gi et oppmuntrende smil til damene i biblioteket.
Dette er kunnskapen om å leve livet. Kunnskapen om hva mennesker bærer med seg uavhengig av om de sitter under et pledd på Carl Johan, eller om de bærer runde briller og heter Habermas. Eller Hamas, for den saks skyld. Og det ligger masse kunnskap i alle situasjoner; enten det er løvetannen som sprenger vei gjennom asfalten, eller om det er en bombet ambulanse i Palestina. Dette er kunnskap i all sin skjønnhet og grusomhet. Kunnskap er følelser, sansinger, refleksjoner, mennesker, ideer og hele vårt liv i all sin skjønnhet.
I uendelig tider har mennesket vandret jorden. Vi har betraktet fjellene. Vi har luktet på blomstene. Vi har svømt i innsjøene og drukket av kildevannet. Det er ganske fascinerende å tenke på at for millioner av år siden vandret en hårete utgave av deg, og meg, rundt på jorden. Mye var annerledes, men blomstene luktet det samme. Vannet smakte like friskt. Det finnes kunnskap om hver lille ting i verden. Hver eneste lille stein gir mening til oss. For det er det kunnskap handler om. Mening. Den setter mening på livet. Hva betyr denne steinen her? Hvilken mening legger vi i dette?
Og nettopp på et steinbelagt fortau på Grünerløkka hadde jeg et av mine sterkeste møter. Med den gamle mannen hvis tenner var nærmest bortråtnet. Tydelig forvirret, og svært ubehagelig, brøt han vei gjennom alle intimsoner som noen gang har blitt overbrakt mennesket. Han stilte seg opp, trykket sitt uvaskede, ubarberte ytre, opp mot mitt ansikt, og sa: ”Ni får usjekta mig, men jag er fullstendig galen.” Sjeldent har jeg møtt en mann med større selvinnsikt. Jeg hadde hendene knyttet, i tilfelle denne galne mannen skulle hoppe på meg, og lettere bekymret svarte jeg at vi kan alle være litt gal innimellom.
Samtalen var var både usammenhengende og poengløs, men jeg svarte motvillig så godt jeg kunne. Helt til jeg oppdaget at den gamle, gale mannen begynte å gråte, mens han sier: ”Takk, takk, takk, det er aldri noen som prater med meg.” Og så kom trikken. Heldigvis. Det tar på å møte gamle, gale og deprimerte menn. Men på trikken skjønte jeg plutselig at det er så mye man ikke vet. Dette er kunnskap. Gale menn har også følelser. Samtidig sitter det mange slike menn og kvinner på Norges mest overfylte gate; Carl Johan. Noen galere enn andre, men at noe er galt fatt skal være sikkert. Alt de eier triller de i en vogn. Ingen legger merke til dem. Ingen snakker med dem. Blir de borte i en røyksky dersom vi tar på dem? Kanskje er de en luftspeiling? Men å prøve å forstå gjør ingen. Er det dette som kalles kunnskapsløshet?
Samtidig gjør en samlet verden et helhjertet forsøk på å forstå hvordan verdens fjerde største militærmakt kan bestemme seg for bombe et helt land sønder og sammen. ”Forsvare seg,” sier Israel. Faktum er vel at Israel i løpet av en kort tid har forsvart i hjel over 1200 menneskeliv. Maktesløsheten bukter seg som en syndens slange rundt resten av verden. I Brussel løper verdens statsledere rundt i ørska. Hvordan skal en skal stanse denne hissige bien i hvitt og blått. Det handler om mennesker. Menneskeliv. Kjøtt og blod.
Utenfor krigssonen står journalistene på rekke og rad, og speider innover mot Gaza og sannheten. Helikopter lager spektakulære lysshow. Estetikken er i høysetet. Journalistene rapporterer velvillig. Vi kan høre drønnene over TV-skjermen. Nesten som på film. Nesten litt uvirkelig. Uvirkelig er ordet. Likevel; vi mangler kunnskapen. Her snakker vi ikke om å forstå at krig er galt. Det tror jeg selv den rødhårede, kvinnelige, israelske offiseren skjønner der hun så smilende forteller over TV at alt skal bli så mye bedre bare en får ordnings. Bare en får ”ryddet litt.”
Det vi trenger fra Gaza er sanseinntrykkene fra krigen. Vi må se grusomhetene selv for å kunne ta gode beslutninger. Vi må se de utbombede husene for å skjønne at klærne til bestefar kan være til hjelp. Mens journalistene som skal formidle dette er trygt, og velplassert, utenfor alle ubehageligheter. Hjemme sitter vi totalt kunnskapsløs uten anelse om hva som har skjedd på Gazastripen den siste måneden. Vi vet knapt nok om det finnes en stripe lenger. Kanskje det er en liten dump i jorden nå?
Kunnskap er makt. Det er en kjent sak. Dessverre er også kunnskapsløshet makt. Kunnskapsløshet om hva en slik krig forårsaker. Kunnskapsløshet om medmenneskelighet. Kunnskapsløshet om hvordan stoppe en slik krig. Mens vestlige journalister speider mot sannheten i det fjerne, forteller demokratiske Israel hvor bra ting kommer til å bli. Jeg vet ikke hvor mange som tror på en slik propaganda. En propaganda man ikke engang har tatt seg bryet med å pakke inn. Men som vi sier i Lofoten; ”Å tru, det kainn vi gjør i kjerka.” Når det kommer til mennesker så må vi vite. Kunnskap i en slik situasjon handler om politisk kunnskap, men det handler da også i stor grad om kunnskapen til å forstå hvilke lidelser mennesker må gjennomgå.
Det er en ren emosjonell forståelse. Medmenneskelighet. Det handler om å snakke om, og med, de involverte. Enten de er husløs i Gaza eller husløs i Oslo Sentrum.
Kunnskap er alt. Og uten kunnskap er vi ingenting. Samtidig vil jeg minne om at det å sitte på lesesalen å lese fag gir en begrenset kunnskap om verden. Til tross for at jeg, og mange andre, elsker denne type kunnskap. På lesesalen handler det imidlertid om karriere og dannelse. Den ekte kunnskapen får vi i møte med mennesker. Ved å snakke med de rundt deg. Snakk med mannen på siden av deg på bussen. Gi et oppmuntrende smil til damene i biblioteket.
Dette er kunnskapen om å leve livet. Kunnskapen om hva mennesker bærer med seg uavhengig av om de sitter under et pledd på Carl Johan, eller om de bærer runde briller og heter Habermas. Eller Hamas, for den saks skyld. Og det ligger masse kunnskap i alle situasjoner; enten det er løvetannen som sprenger vei gjennom asfalten, eller om det er en bombet ambulanse i Palestina. Dette er kunnskap i all sin skjønnhet og grusomhet. Kunnskap er følelser, sansinger, refleksjoner, mennesker, ideer og hele vårt liv i all sin skjønnhet.
søndag 22. februar 2009
AC/DC Potpurri
On Thursday I went to see my big idols; AC/DC. Because of the global warming I decided to not take the Highway to Hell, but I took the more environmentally friendly Rock'n'Roll Train. In the train there was a lot of Boogie Men that also wanted to see these Rockers, and the train was filled. Luckily I met my cute friend Heidi, and I asked; "Can I sit next to you, girl."
I had a bit bit problems with the sitting because of my Big Balls, but except from that I think it was better than having to Stand Up. However, when I finally came to Oslo, this Sin City, it turned out that AC/DC is Show Buisness. I was overwhelmed with all the Moneytalks.
Before the concert I went to a bar to drink a Whiskey on the Rocks. And it became several. At one point I was a bit afraid that someone had to Carry Me Home. But after a while I realised that Anything Goes, and I went to live out my Rock'n'Roll Dream. The concert went of in Norways new House of Jazz.
There was no question asked about What is Next to the Moon because obviously it's the New Satellite Blues. On the concert I was placed beside a Whole Lotta Rosie and her boyfriend which I best can describe as a Problem Child. But while her husband was away I told her that I was a Love Hungry Man and begged her: "Let me Put My Love Into You and let me Cover You in Oil." I was a bit afraid to get Kicked on my Teeth, but this was obviously Love at First Feel.
Unfortunatly, just before I was going to get Deep in the Hole and start to Ride On to find out if Girls got Rythm she asked me: "Are you Ready?" I already felt the Rising Power so you can say I was kind of ready. But just when I was about to Sink The Pink I realised that She Got Balls. Again she opened her mouth and spoke, this time she said: "If You Dare!" This was obviously a Touch too Much. At once I got a Nervous Shakedown, and I wished that this was The Night of the Long Knifes and I told her/him my best Goodbye and Good Riddance to Bad Luck. I was for sure Caught with my Pants Down.
I was pretty angry with my Stiff... Stiff Upper Lip. In the future I should try to behave better. Lucky me the concert was Rocking all the Way and sat the Skies on Fire. I was Spellbound. This was for sure an Rock'n'Roll Damnation.
What can I say?
"Hell Ain't a Bad Place to Be."
I had a bit bit problems with the sitting because of my Big Balls, but except from that I think it was better than having to Stand Up. However, when I finally came to Oslo, this Sin City, it turned out that AC/DC is Show Buisness. I was overwhelmed with all the Moneytalks.
Before the concert I went to a bar to drink a Whiskey on the Rocks. And it became several. At one point I was a bit afraid that someone had to Carry Me Home. But after a while I realised that Anything Goes, and I went to live out my Rock'n'Roll Dream. The concert went of in Norways new House of Jazz.
There was no question asked about What is Next to the Moon because obviously it's the New Satellite Blues. On the concert I was placed beside a Whole Lotta Rosie and her boyfriend which I best can describe as a Problem Child. But while her husband was away I told her that I was a Love Hungry Man and begged her: "Let me Put My Love Into You and let me Cover You in Oil." I was a bit afraid to get Kicked on my Teeth, but this was obviously Love at First Feel.
Unfortunatly, just before I was going to get Deep in the Hole and start to Ride On to find out if Girls got Rythm she asked me: "Are you Ready?" I already felt the Rising Power so you can say I was kind of ready. But just when I was about to Sink The Pink I realised that She Got Balls. Again she opened her mouth and spoke, this time she said: "If You Dare!" This was obviously a Touch too Much. At once I got a Nervous Shakedown, and I wished that this was The Night of the Long Knifes and I told her/him my best Goodbye and Good Riddance to Bad Luck. I was for sure Caught with my Pants Down.
I was pretty angry with my Stiff... Stiff Upper Lip. In the future I should try to behave better. Lucky me the concert was Rocking all the Way and sat the Skies on Fire. I was Spellbound. This was for sure an Rock'n'Roll Damnation.
What can I say?
"Hell Ain't a Bad Place to Be."
Abonner på:
Innlegg (Atom)
