La det bli rock
Den opprinnelige vokalisten Bon Scott var svært innflytelsesrik som vokalist i AC/DC, og vi starter vår reise ved Bon. Angus Young har sagt at han bidro både med musikkideologiske strømninger, samt at de sanne AC/DC-tekstene va
r Bon Scott med på. Bon Scott ble først kjent via sitt musikalske engasjement i et tyggegummlignende band som kaltes The Valentines. De oppnådde en viss suksess i Australia, men er rimelig meningsløs i en historisk kontekst. En av bakmennene til gruppen var senere AC/DC-produsent, og onkel til Young-brødrene, George Young. I klippen nedenfor ser dere Bon Scott til høyre for frontvokalisten, hovedsaklig opptatt med å si: "Hey Hey Hey."http://www.youtube.com/watch?v=BQ-45XG7n4k
Deretter tok Bon Scott turen over til at mindre kommersielt band, hvor han også slapp å bruke rosa klær. Bon Scotts nye band het The Fraternities. Bandet var et foregangsband innenfor progrocken i Austra
lia, og fikk rimelig stor suksess i Australia. Bandet fikk noen større hits, blant annet Jupiters Landscape, og kanskje spesielt Seasons of Change. Musikken hadde elementer av folk, rock, men vi kan også finne igjen boogie'en Bon ble så kjent for via AC/DC. Og her kommer i stor grad også Bon's spesielle stemme som en viktig del av musikken, og det var tilsynelatende viktig å ha skjegg. I sangen nedenfor er det eneste klippet jeg finner med Fraternity. Dette er en melodisk progballade, med blokkfløyter og harmonier, som handler om årstidene og kjærlighet på en måte som bare Vivaldi hadde gjort før dem. Hvorpå Bon viser sin allsidighet ved å avslutte spillende på en hasjpipe (eller hva det nå kan være.)
http://www.youtube.com/watch?v=hZY2nl2CwLc
lia, og fikk rimelig stor suksess i Australia. Bandet fikk noen større hits, blant annet Jupiters Landscape, og kanskje spesielt Seasons of Change. Musikken hadde elementer av folk, rock, men vi kan også finne igjen boogie'en Bon ble så kjent for via AC/DC. Og her kommer i stor grad også Bon's spesielle stemme som en viktig del av musikken, og det var tilsynelatende viktig å ha skjegg. I sangen nedenfor er det eneste klippet jeg finner med Fraternity. Dette er en melodisk progballade, med blokkfløyter og harmonier, som handler om årstidene og kjærlighet på en måte som bare Vivaldi hadde gjort før dem. Hvorpå Bon viser sin allsidighet ved å avslutte spillende på en hasjpipe (eller hva det nå kan være.)http://www.youtube.com/watch?v=hZY2nl2CwLc
Bandet ble også introdusert i England, og var oppvarmingsband til det fremmadstormende bandet The Geordies fra Newcastle. Ironisk nok var dette bandet til Brian Johnson som overtok AC/DC-vokalen på 80-tallet. Tragisk nok gikk The Fraternities i oppløsning etter Bon Scott var i en stygg motorsykkelulykke, og ble liggende på sykehus i lengre tid. I mellomtiden hadde brødrene Young dannet et rockeband med navnet AC/DC. Til syn forbauselse fant de ut at AC/DC også kunne bety bifil, men valgte likevel å beholde navnet. Søsteren til Angus fant AC/DC på symaskinen til sin mor, og foreslo navnet. Etterhvert har også AC/DC fått et kjælenavn i Australia som er Acca Dacca. Men bandet var et faktum, og det gikk ikke lang tid før Malcolm spurte sin, bokstavelig talt, lille lillebror om han ville bli med. Det sies at Angus Young hadde deltidsjobb for et australsk pornoblad, men var misfornøyd med livet der.
Blant frontfigurene i det nye bandet var vokalist Dave Evans. AC/DC hørtes på d
enne tiden ut som en mellomting mellom et svensk danseband og Status Quo, og med vokalist som lignet en hoftevrikkende, middelmådig eurovisionsanger fra Romania. Musikken deres lå nærmere glamrock enn boogierock, og hvorvidt dette skyltes påvirkning fra glaminfiserte Dave Evans, eller hvorvidt dette var en generell utvikling skal være usagt. I klippet får høres "Can I Sit Next To You Girl" og dette var den eneste singelen hvor Dave Evans fikk være med. Denne ble forøvrig spilt inn på nytt med Bon Scott. Dave Evans lever nå av å turnere som AC/DC originalvokalist, men de aller fleste regner originalbesetningen til deres første album som originabesetningen. Klippet viser AC/DC med Dave Evans.http://www.youtube.com/watch?v=fZ180bRMUvQ
Hvordan Bon Scott tok over AC/DC finnes det mange historier om. Det sies at Bon Scott fulgte bandet en tid, og var roadcrew. Og det er også blitt sagt at han steppet inn på trommer av og til. Imidlertid sies det at selve overtakelsen skjedde da Dave Evans uteble fra en konsert på en australsk klubb. Bandet visste ikke råd, men Bon Scott tok mikrofonen, og annonserte til Dave Evans mange kvinnelige fans at "Dave Evans is at his honeymoon, so he could not make it. I am todays vocalist. Thank You." Hvorvidt historien er sann vites ikke. En annen historie forteller at Bon skulle på audition med AC/DC, men knakk sammen av latter da denne dvergen med gitar (Angus) kom inn i rommet. Sannsynligvis er det nok kontakten mellom George Young og Bon Scott som førte han til mikrofonen. Uansett, Bon kom susende inn i AC/DC, og det synes lurt.
Kjærlighet ved første følelse
I løpet de første årene etter debutalbumet "T.N.T" opplevde AC/DC massiv suksess i Australia. Det ble raskt klart for bandet at de kunne strekke seg langt utover Australia. På den tiden var det naturlig å gjøre første stopp Storbritannia. Denne lille øya i Europa avlet rock like hurtig som Kina avlet ris. Og i 1977 kom AC/DC ut med det jeg mener er deres viktigste album; "Let There Be Rock." Albumet var en gjenomført produksjon med tette bluesinspirerte riff, lange sanger og en intensitet som ikke finnes på noen album hverken før eller etter denne utgivelsen. Låtene derfra banet vei for å erobre Storbritannia, samtidig som de med disse sangene kunne virkelig få vist hva som bodde i dem som liveband.
I løpet de første årene etter debutalbumet "T.N.T" opplevde AC/DC massiv suksess i Australia. Det ble raskt klart for bandet at de kunne strekke seg langt utover Australia. På den tiden var det naturlig å gjøre første stopp Storbritannia. Denne lille øya i Europa avlet rock like hurtig som Kina avlet ris. Og i 1977 kom AC/DC ut med det jeg mener er deres viktigste album; "Let There Be Rock." Albumet var en gjenomført produksjon med tette bluesinspirerte riff, lange sanger og en intensitet som ikke finnes på noen album hverken før eller etter denne utgivelsen. Låtene derfra banet vei for å erobre Storbritannia, samtidig som de med disse sangene kunne virkelig få vist hva som bodde i dem som liveband.
I denne perioden gjorde AC/DC et livealbum, og hadde enkelte konserter som ville idag vært legendarisk om utbredelsen av konsertopptak video hadde vært større. De fleste trekker frem Live at Donnington fra nittitallet når de skal nevne AC/DC's livebravader, men konsertoppt
akene som finnes fra denne perioden knakk nakken på alle opprinnelige forestillinger om rockens intensitet. Konsertene var så intens at selv trommis Phil Rudd kunne ikke ha den karakteristiske sigaretten i munnviken under konsertene. Blant annet finnes en utmerket produksjon av BBC fra turneen "Rock Goes to High School" hvor AC/DC turnerte skoler i England. Dette var tiden før barrikader og sikkerhetsinnstallasjoner forringet kontakten med publikum. Det ene utklippet er fra Paris hvor Angus må bak scenen for å få oksygentilførsel, og deretter blir tatt på rundtur blant et ekstatisk publikum. Det andre utklippet er fra Golders Green i London hvor Angus først prøver å kysse fra diverse kvinner i salen, for deretter spille en solo på en balkong mange meter over scenen. Dette viser godt livebandet AC/DC.
akene som finnes fra denne perioden knakk nakken på alle opprinnelige forestillinger om rockens intensitet. Konsertene var så intens at selv trommis Phil Rudd kunne ikke ha den karakteristiske sigaretten i munnviken under konsertene. Blant annet finnes en utmerket produksjon av BBC fra turneen "Rock Goes to High School" hvor AC/DC turnerte skoler i England. Dette var tiden før barrikader og sikkerhetsinnstallasjoner forringet kontakten med publikum. Det ene utklippet er fra Paris hvor Angus må bak scenen for å få oksygentilførsel, og deretter blir tatt på rundtur blant et ekstatisk publikum. Det andre utklippet er fra Golders Green i London hvor Angus først prøver å kysse fra diverse kvinner i salen, for deretter spille en solo på en balkong mange meter over scenen. Dette viser godt livebandet AC/DC.Etter å ha erobret Storbritannia stod USA for tur. Her fikk de blant annet drahjelp og turnerte med Kiss. Dette endte opp med slagsmål mellom Malcolm og sjefskysser Gene Simmons. Dermed begynte de å turnere med Black Sabbath istedet. Det vites hvorvidt Malcolm mente at Ozzy var en bedre kar enn Gene Simmons. Deres siste album "Highway to Hell" skulle være svært viktig for å slå igjennom i USA, og det var et av målene deres med albumet. Albumet solgte bra, og banet motorveien for AC/DC til USA uten å gå helt til topps. Imidlertid kunne man ikke forvente dette da de på denne tiden ikke hadde et navn i USA. I tillegg markerer albumet en musikalsk vending. Vokalen blir satt mer i fokus, en utvikler den karakteristiske AC/DC-koringa og musikken blir mer melodiøs, og litt mindre blues. Dette mye takker være produser John "Mutt" Lange. I tillegg inneholder platen svært raffinert tekstskriving, i den grad man kan si at tekster om sex er raffinert. Videoen er hentet fra Family Jewels, og viser Touch too Much som var en av slagerne fra Highway to Hell, og viser godt den nye AC/DC sounden.
http://www.youtube.com/watch?v=H5soFkGX250
http://www.youtube.com/watch?v=H5soFkGX250
Bon Scott rides on, og resten venter på å bli millionær
Imidlertid skulle ikke lykken over et vellykket USA-gjennombrudd vare lenge. I Februar 1980 døde Bon Scott etter en heftig tur på byen. Han ble funnet druknet i sitt eget oppkast i en bil i London. Ikke akkurat den mest raffinerte rockedøden, heller ei den mest raffinerte drukningsdøden. Det var lenge stor usikkerhet om AC/DC fortsatte, og et av kriteriene for fortsettelsen var at de skulle finne en vokalist som fungerte både sosialt og kunstnerisk med bande
t. Utallige vokalister ble prøvd. Ironisk nok falt valget på Brian Johnson fra The Geordies. Bon Scott hadde tidligere omtalt Brian Johnson som den heftigste stemmen han noen gang hadde hørt, og hadde sagt at mannen kunne gå helt i fistel. Han hadde fortalt Angus at han hadde sett en fantastisk mann som hylte av sine lungers kraft, hoppet rundt på scenen før han plutselig kravlet rundt på gulvet i ørska over sin egen prestasjon, og det endte med at de måtte bære han av scenen. Dette var Brian Johnson. Stemmen Brian Johnson. Senere denne omtalte dagen fikk Brian Johnson diagnosen appendisitt (blindtarmbetennelse), og dette forklarte nok noe rundt kravlinga og skrikinga.
Imidlertid skulle ikke lykken over et vellykket USA-gjennombrudd vare lenge. I Februar 1980 døde Bon Scott etter en heftig tur på byen. Han ble funnet druknet i sitt eget oppkast i en bil i London. Ikke akkurat den mest raffinerte rockedøden, heller ei den mest raffinerte drukningsdøden. Det var lenge stor usikkerhet om AC/DC fortsatte, og et av kriteriene for fortsettelsen var at de skulle finne en vokalist som fungerte både sosialt og kunstnerisk med bande
t. Utallige vokalister ble prøvd. Ironisk nok falt valget på Brian Johnson fra The Geordies. Bon Scott hadde tidligere omtalt Brian Johnson som den heftigste stemmen han noen gang hadde hørt, og hadde sagt at mannen kunne gå helt i fistel. Han hadde fortalt Angus at han hadde sett en fantastisk mann som hylte av sine lungers kraft, hoppet rundt på scenen før han plutselig kravlet rundt på gulvet i ørska over sin egen prestasjon, og det endte med at de måtte bære han av scenen. Dette var Brian Johnson. Stemmen Brian Johnson. Senere denne omtalte dagen fikk Brian Johnson diagnosen appendisitt (blindtarmbetennelse), og dette forklarte nok noe rundt kravlinga og skrikinga.Hvorvidt Brian kom på audition med AC/DC av eget initiativ, eller ble spurt, vites ikke. Imidlertid fikk han jobben, og det er sannsynligvis en etterfølger selveste Bon Scott hadde funnet verdig. Brian Johnson kom fra geordiebandet Geordie som spilte noe tilnærmet sørstatsrock og glamrock med klare bluesreferanser, og med tekster om kvinner og kjærlighet. Deres største hit var en fengende rockeversion av Bob Dylanklassikeren "House of the Rising Sun." Klippet er hentet fra før AC/DC og viser Brian Johnson med Geordie.
http://www.youtube.com/watch?v=dsEo8i9dGSs&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=dsEo8i9dGSs&feature=related
Med dødsfall, mye mediomtale og mange spekulasjoner gjorde AC/DC seg klar til å utgi et hardere, dyst
rere og mer hardtslående album enn noengang før. Lyden var videreutviklet, og egnet seg nå ennå bedre til store stadionkonserter. Det store spørsmålet var hvordan den nye vokalisten ville klare seg. Albumet ble utgitt, og er idag blitt stående som et av de mest episke musikkalbumene noensinne. En kan selvsagt forklare noe av suksessen både med massive mediaomtale i forbindelse med Bon's død, og en annen del av suksessen lang og intens jobbing mot dette. Men den viktigste grunnen til suksess var kanskje riffene til mange av sangene på "Back in Black," samt variasjonen i sangene. Dette er noe av det mest umiddelbare AC/DC har utgitt. You Shook Me All Night er en av de mest spilte sangene i USA's historie, og Back in Black har alle hørt. Hells Bells er blitt viden kjent for sine kirkeklokker (som AC/DC lette over hele verden for å finne noen med rett klang i.) I det hele tatt; AC/DC var for øyeblikket verdens største band. Klippet er av Hells Bells.
rere og mer hardtslående album enn noengang før. Lyden var videreutviklet, og egnet seg nå ennå bedre til store stadionkonserter. Det store spørsmålet var hvordan den nye vokalisten ville klare seg. Albumet ble utgitt, og er idag blitt stående som et av de mest episke musikkalbumene noensinne. En kan selvsagt forklare noe av suksessen både med massive mediaomtale i forbindelse med Bon's død, og en annen del av suksessen lang og intens jobbing mot dette. Men den viktigste grunnen til suksess var kanskje riffene til mange av sangene på "Back in Black," samt variasjonen i sangene. Dette er noe av det mest umiddelbare AC/DC har utgitt. You Shook Me All Night er en av de mest spilte sangene i USA's historie, og Back in Black har alle hørt. Hells Bells er blitt viden kjent for sine kirkeklokker (som AC/DC lette over hele verden for å finne noen med rett klang i.) I det hele tatt; AC/DC var for øyeblikket verdens største band. Klippet er av Hells Bells.Forkjærlighet for djevelen
Imidlertid virket tiden etter Back in Black som en noe lydmessig forvirret periode for AC/DC. Lyden ble forsøkt videreutviklet. Blant annet forsøkte en seg med de karakteristiske stemte trommene fra 80-tallet uten at det ble noen stor suksess. I tillegg til utskiftninger bak trommene. Albumene solgte bra, men det kom aldri noe nytt "Back in Black." Jevne album ble utgitt, men det syntes i denne perioden som AC/DC hadde problemer med å skape store hits igjen. Likevel er enkelte av albumene for kultalbum å regne da albumene har lydbilder som ikke ble videreført. Mot slutten av åttitallet ga de ut albumet "Blow Up Your Video" hvor de gamle produsentene Vanda / Young var hentet inn. Albummet ligger klart nærmere den gamle bluessounden til AC/DC, og er langt jevnere enn de andre albumene etter Back in Black. Det var tydelig at noe var i emming. Det hele kuliminerte i albumet Razors Edge i 1989. Albumet skal sies å være svært ujevn, men likevel inneholder det episke låter som gikk rett inn i AC/DC-katalogen. Først og fremst tenker vi på Thunderstruck som er av det ypperste AC/DC har laget. Men også Moneytalks og Razors Edge er blant de mest velkjente sangene til AC/DC. Klippet er hentet fra den legendariske konserten AC/DC holdt i Donnington.
http://www.youtube.com/watch?v=X80Qjh9Yivs
Imidlertid virket tiden etter Back in Black som en noe lydmessig forvirret periode for AC/DC. Lyden ble forsøkt videreutviklet. Blant annet forsøkte en seg med de karakteristiske stemte trommene fra 80-tallet uten at det ble noen stor suksess. I tillegg til utskiftninger bak trommene. Albumene solgte bra, men det kom aldri noe nytt "Back in Black." Jevne album ble utgitt, men det syntes i denne perioden som AC/DC hadde problemer med å skape store hits igjen. Likevel er enkelte av albumene for kultalbum å regne da albumene har lydbilder som ikke ble videreført. Mot slutten av åttitallet ga de ut albumet "Blow Up Your Video" hvor de gamle produsentene Vanda / Young var hentet inn. Albummet ligger klart nærmere den gamle bluessounden til AC/DC, og er langt jevnere enn de andre albumene etter Back in Black. Det var tydelig at noe var i emming. Det hele kuliminerte i albumet Razors Edge i 1989. Albumet skal sies å være svært ujevn, men likevel inneholder det episke låter som gikk rett inn i AC/DC-katalogen. Først og fremst tenker vi på Thunderstruck som er av det ypperste AC/DC har laget. Men også Moneytalks og Razors Edge er blant de mest velkjente sangene til AC/DC. Klippet er hentet fra den legendariske konserten AC/DC holdt i Donnington.
http://www.youtube.com/watch?v=X80Qjh9Yivs
På verdensturneen til Razors Edge plata tok AC/DC opp et konsertopptak på Donnington, og albumet derfra er blitt stående som et av verdens skinnende livealbum, og ble utgitt i 1992. Imidlertid valgte AC/DC å trappe ned albumutgivelsene etter Live-albumet. Siden 1989 har det idag bare kommet tre studioutgivelser. Begge utgivelsene har solgt bra, men samtidig kommer de nok ikke opp i særklassen av utgivelsene. Det har vært godt gjennomarbeidede album hvor AC/DC delvis har prøvd å vende tilbake til sine bluesrøtter. Sågar har albumet "Stiff Upper Lip" blitt karakterisert som swamp-rock, et begrep som er like mystisk som det er betegnende.
Rock'n'Roll vil aldri dø
Den siste tidens hysteri rundt AC/DC er selvsagt delvis på grunn av utilgjengeligheten bandet har utvist i det siste. De har bygd opp under utgivelsen ved å gi ut DVD-samlinger, og promotert albumutgivelsen indirekte ved dette. De fleste AC/DC-fan gledet seg nok stort til det siste albumet "Black Ice." Forhåpningene til et jevnt AC/DC-album var stort. Det vi har hørt fr
a AC/DC de siste årene er at Brian Johnson har gjenforent Geordie med sporadiske konserter, og vi har også hørt Brian snakke om sitt operaprosjekt "My Big Fat Greek Cock" som det ikke vites helt hva er. Medlemmene lever imidlertid et anonymt liv, og en vet knapt nok hvor de bor. Klippet viser Brian Johnson som synger en gammel Geordieslager, mens han venter på at Angus og Malcolm skulle bli ferdig med tekstmaterialet til den nye plata. Og klippet viser også entertaineren Brian.
Den siste tidens hysteri rundt AC/DC er selvsagt delvis på grunn av utilgjengeligheten bandet har utvist i det siste. De har bygd opp under utgivelsen ved å gi ut DVD-samlinger, og promotert albumutgivelsen indirekte ved dette. De fleste AC/DC-fan gledet seg nok stort til det siste albumet "Black Ice." Forhåpningene til et jevnt AC/DC-album var stort. Det vi har hørt fr
a AC/DC de siste årene er at Brian Johnson har gjenforent Geordie med sporadiske konserter, og vi har også hørt Brian snakke om sitt operaprosjekt "My Big Fat Greek Cock" som det ikke vites helt hva er. Medlemmene lever imidlertid et anonymt liv, og en vet knapt nok hvor de bor. Klippet viser Brian Johnson som synger en gammel Geordieslager, mens han venter på at Angus og Malcolm skulle bli ferdig med tekstmaterialet til den nye plata. Og klippet viser også entertaineren Brian. Selv om forhåpningene var stor tror jeg nok at AC/DC overrasket de fleste av sine fan når de ga ut platen. Det skulle vise seg at "Black Ice" var den mest gjennomarbeidede AC/DC-plata på lenge. Den mangler kanskje grunnlaget for den store hitlåta, men likevel er låtmaterialet på plata sterkt. Spesielt hvis en tenker på at platen har satt AC/DC på kartet nesten 30 år etter de ga ut "Back in Black." Ingen plate etter "Back in Black" har vært en større kommersiell suksess, og dette i en tid da platesalget stuper. I tillegg så er platen radikal i forhold til den tradisjonelle AC/DC sounden. Enkelte låter preges av at Brian croaner, samtidig som han synger med en klar stemme, fremfor den litt whiskypregede stemmen han har brukt tidligere. I tillegg serveres det en powerballade som er svært radikalt fra et slikt band. Og enkelte av låtene er countryinsipirert hvor riffet i tillegg er tonet kraftig ned. Og som ikke det er nok får vi høre Angus Young med slidegitarlyd. Som AC/DC-fan vil dette si at verden ikke behøver stå til påske, men da får vi da virkelig håpe da AC/DC-turneen varer til langt over påske. Klippet er fra singelen Rock'n'Roll Train.
http://www.youtube.com/watch?v=bX2xbqWtyJU
http://www.youtube.com/watch?v=bX2xbqWtyJU
Den nye satelittbluesen
Mange kritiserer AC/DC for å ha sexistiske tekster, og dette er en av hovedkritikkene mot AC/DC. Dette er en kritikk de aldri har tilbakevist selv, og som jeg regner med de
ikke har noen ønsker om å tilbakevise. Imidlertid må tematikken i sangene til AC/DC sees i sammenheng med samfunnet da AC/DC slo gjennom. Tidlig på syttitallet hadde nettopp hippietiden vært forbi, og en nyvunnet seksuell frihet hadde inntatt land, såvel som strand. Nettopp dette vises i tekstene til AC/DC. Nå skal jeg på ingen måte påstå at tekstene ikke fremstiller gutters apetitt for sex. Samtidig er det viktig å huske på at kvinnene til AC/DC fremstilles langt fra perfekt, og er sterke kvinner. I "Whole Lotta Rosie" beskrives en fet kvinne fra Tasmania (som ifølge sangen skal være et tasmansk uhyre også i sengen.) "She Got Balls" er en hyllest til kjæresten til Bon Scott. Imidlertid likte hun sangen dårlig, og slo opp.
Mange kritiserer AC/DC for å ha sexistiske tekster, og dette er en av hovedkritikkene mot AC/DC. Dette er en kritikk de aldri har tilbakevist selv, og som jeg regner med de
ikke har noen ønsker om å tilbakevise. Imidlertid må tematikken i sangene til AC/DC sees i sammenheng med samfunnet da AC/DC slo gjennom. Tidlig på syttitallet hadde nettopp hippietiden vært forbi, og en nyvunnet seksuell frihet hadde inntatt land, såvel som strand. Nettopp dette vises i tekstene til AC/DC. Nå skal jeg på ingen måte påstå at tekstene ikke fremstiller gutters apetitt for sex. Samtidig er det viktig å huske på at kvinnene til AC/DC fremstilles langt fra perfekt, og er sterke kvinner. I "Whole Lotta Rosie" beskrives en fet kvinne fra Tasmania (som ifølge sangen skal være et tasmansk uhyre også i sengen.) "She Got Balls" er en hyllest til kjæresten til Bon Scott. Imidlertid likte hun sangen dårlig, og slo opp. Spesielt Bon Scott var en mester i å skrive sanger. Sangene er en videreføring av opprørene på sekstitallet, men vinkler sex som ren lyst, og ikke som politikk eller kjærlighet. Imidlertid har råheten i sangene et snev av naivisme over seg, og kan nesten sees på som søtt. Sjeldent sies det rett ut at sangen handler om sex. For eksempel beskrives "The Jack" som et pokerlag. Imidlertid skjønner man henvisningen til kjønnsykdommen klamydia når Bon plutselig synger "How was I to know that she'd been dealt with before. (...) She got the jack." Og i samme åndedrag skjønner vi at det ikke bør tas bokstavelig som ren kristendom når Bon roper ut "She had the lips to make a strong man weak. And a heathen pray." Alt i alt kan man nok si at AC/DC hyller det å være tradisjonell mann, samtidig som de gjør dette på en naiv og nesten romantisk måte. Og det kan ende opp med nesten å være vakkert når Bon i "Touch too Much" sier "I was like a hand in a velvet glove" Man oppdager at det ikke lenger er snakk om dobbeltbetydninger, men hvor vi rett og slett snakker om trippelbetydninger.
I tillegg til seksualitet omtaler AC/DC ofte typiske rocketema som anarki, krig og det litt obskure. Av samtidsreferanser lagde de en sang som het Burnin' Alive som handlet om en by med navn "Hope" som gikk opp i røyk. Men egentlig handlet den om Clintons omgang med sigarer og kvinner, og hvordan Clinton egentlig satte gnisten i kvinnen med sigarer. Dermed oppdager vi at selv de mest åpenbare sanger om pyromani egentlig handler om noe helt annet. Spesielt med setningen "and someday maybe, he'll inhale that smoke" har AC/DC-kjenner hatt det morro med på Clintons bekostning.
I tillegg har folk undret seg om Big Jack fra det siste albumet egentlig er en låt om hvordan USA rævpuler andre land i verden. For meg er det ganskie åpenbart at dette handler om USA og verdenspolitikk, for når AC/DC åpenbart synger om sex da må jo dobbeltbetydninga være noe annet? Og her har du tekslinjer som "He got a bad reputation (...) he's always on your back" og "He says he is the only one who got a full sack." Men til tross for politikk vil aldri AC/DC nok legitimitet til å bli tatt alvorlig politisk, og personlig tror jeg de bare liker å tulle med alvorlige tema.
Som et siste spørsmål kan en spørre seg om hvordan AC/DC har holdt seg på topp over så langt tid. Her er svaret todelt. For det første er AC/DC svært lett gjenkjennelig. De spiller en teknisk enkel rock, men har klart å skapt et svært gjenkjennelig lydbilde. Hverken musikken eller imaget har endret seg stort de siste årene. Dette gjør dem svært lett gjenkjennelig blant publikum. I tillegg vil jeg peke på at tidlig på nittitallet valgte AC/DC å gjøre seg mer eksklusiv. Dette ga stor legitimitet og anerkjennelse blant musikkelskere og fans. En kan være trygg på at det AC/DC gjør er for rocken, og bare for rocken. AC/DC har aldri utgitt samlealbum eller best-off album. Bare noen få DVD-utgivelser, samt en dyr og litt utilgjengelig hedersboks til Bon Scott. Men, det viktigste må være at de har skapt store låter, og laget god musikk fra ende til annen. Den eneste perioden en kan si det har buttet mye imot var på åttitallet, men da red de på bølgen etter Back in Black. I tillegg til at mange av albumene var gode album i samtiden, og foreløpig holder god standard.
Håper du hadde nytte av denne lille innføringen!
Her er noen andre anbefalte klipp:
Her er det en fyr som kaster øl på Angus. Det sies at fyren etter at Angus fikk han bort til seg og konfronterte han med hvorfor han hadde gjort det, sa han: "I don't like the smell of you." Og da tok Angus fatt i nesen hans og sa: "Then I take your nose so you don't have to smell me."
Her er det en fyr som kaster øl på Angus. Det sies at fyren etter at Angus fikk han bort til seg og konfronterte han med hvorfor han hadde gjort det, sa han: "I don't like the smell of you." Og da tok Angus fatt i nesen hans og sa: "Then I take your nose so you don't have to smell me."
AC/DC spiller live i Colchester på Rock Goes to College
http://www.youtube.com/watch?v=xIypew6g_MY
http://www.youtube.com/watch?v=xIypew6g_MY
Jim Breuer imiterer AC/DC
http://www.youtube.com/watch?v=UdjRTOuo4Sc
http://www.youtube.com/watch?v=UdjRTOuo4Sc
AC/DC hyrer en lastebil og spiller seg gjennom Melbourne
http://www.youtube.com/watch?v=eiBMltWg2RQ
http://www.youtube.com/watch?v=eiBMltWg2RQ
En av tre AC/DC ballader
http://www.youtube.com/watch?v=N0oPIuQTZ3M
http://www.youtube.com/watch?v=N0oPIuQTZ3M
En annen AC/DC ballade, og er blitt stående som symbolet på Bon Scott:
http://www.youtube.com/watch?v=wsDpwb3ILxM
http://www.youtube.com/watch?v=wsDpwb3ILxM
Veldig bra og interessant artikkel!
SvarSlett(Rett gjerne opp utgivelsesåret til Razors Edge, dog.)
Spesielt likte jeg at du tar tak i poenget med lydbildene på 80-tallsalbumene, som stadig forandret seg. Synd at bare For Those About To Rock blir spilt på konserter lenger, fra albumene utgitt 1981-1988. Mange av kjernefansen fikk sitt forhold til AC/DC nettopp i denne perioden.