Mye mer enn Platon

Det å møte mennesker er kanskje verdens viktigste kunnskapskilde. Et møte jeg hadde var med en ung, vakker, lyshåret dame. Hennes ærend var av den høflige sorten. På den måten bare jenter kan overtale, spurte hun om jeg kunne skrive et innlegg om kunnskap. Selvfølgelig kan jeg det! Men hva er egentlig kunnskap?

I uendelig tider har mennesket vandret jorden. Vi har betraktet fjellene. Vi har luktet på blomstene. Vi har svømt i innsjøene og drukket av kildevannet. Det er ganske fascinerende å tenke på at for millioner av år siden vandret en hårete utgave av deg, og meg, rundt på jorden. Mye var annerledes, men blomstene luktet det samme. Vannet smakte like friskt. Det finnes kunnskap om hver lille ting i verden. Hver eneste lille stein gir mening til oss. For det er det kunnskap handler om. Mening. Den setter mening på livet. Hva betyr denne steinen her? Hvilken mening legger vi i dette?

Og nettopp på et steinbelagt fortau på Grünerløkka hadde jeg et av mine sterkeste møter. Med den gamle mannen hvis tenner var nærmest bortråtnet. Tydelig forvirret, og svært ubehagelig, brøt han vei gjennom alle intimsoner som noen gang har blitt overbrakt mennesket. Han stilte seg opp, trykket sitt uvaskede, ubarberte ytre, opp mot mitt ansikt, og sa: ”Ni får usjekta mig, men jag er fullstendig galen.” Sjeldent har jeg møtt en mann med større selvinnsikt. Jeg hadde hendene knyttet, i tilfelle denne galne mannen skulle hoppe på meg, og lettere bekymret svarte jeg at vi kan alle være litt gal innimellom.

Samtalen var var både usammenhengende og poengløs, men jeg svarte motvillig så godt jeg kunne. Helt til jeg oppdaget at den gamle, gale mannen begynte å gråte, mens han sier: ”Takk, takk, takk, det er aldri noen som prater med meg.” Og så kom trikken. Heldigvis. Det tar på å møte gamle, gale og deprimerte menn. Men på trikken skjønte jeg plutselig at det er så mye man ikke vet. Dette er kunnskap. Gale menn har også følelser. Samtidig sitter det mange slike menn og kvinner på Norges mest overfylte gate; Carl Johan. Noen galere enn andre, men at noe er galt fatt skal være sikkert. Alt de eier triller de i en vogn. Ingen legger merke til dem. Ingen snakker med dem. Blir de borte i en røyksky dersom vi tar på dem? Kanskje er de en luftspeiling? Men å prøve å forstå gjør ingen. Er det dette som kalles kunnskapsløshet?

Samtidig gjør en samlet verden et helhjertet forsøk på å forstå hvordan verdens fjerde største militærmakt kan bestemme seg for bombe et helt land sønder og sammen. ”Forsvare seg,” sier Israel. Faktum er vel at Israel i løpet av en kort tid har forsvart i hjel over 1200 menneskeliv. Maktesløsheten bukter seg som en syndens slange rundt resten av verden. I Brussel løper verdens statsledere rundt i ørska. Hvordan skal en skal stanse denne hissige bien i hvitt og blått. Det handler om mennesker. Menneskeliv. Kjøtt og blod.

Utenfor krigssonen står journalistene på rekke og rad, og speider innover mot Gaza og sannheten. Helikopter lager spektakulære lysshow. Estetikken er i høysetet. Journalistene rapporterer velvillig. Vi kan høre drønnene over TV-skjermen. Nesten som på film. Nesten litt uvirkelig. Uvirkelig er ordet. Likevel; vi mangler kunnskapen. Her snakker vi ikke om å forstå at krig er galt. Det tror jeg selv den rødhårede, kvinnelige, israelske offiseren skjønner der hun så smilende forteller over TV at alt skal bli så mye bedre bare en får ordnings. Bare en får ”ryddet litt.”

Det vi trenger fra Gaza er sanseinntrykkene fra krigen. Vi må se grusomhetene selv for å kunne ta gode beslutninger. Vi må se de utbombede husene for å skjønne at klærne til bestefar kan være til hjelp. Mens journalistene som skal formidle dette er trygt, og velplassert, utenfor alle ubehageligheter. Hjemme sitter vi totalt kunnskapsløs uten anelse om hva som har skjedd på Gazastripen den siste måneden. Vi vet knapt nok om det finnes en stripe lenger. Kanskje det er en liten dump i jorden nå?

Kunnskap er makt. Det er en kjent sak. Dessverre er også kunnskapsløshet makt. Kunnskapsløshet om hva en slik krig forårsaker. Kunnskapsløshet om medmenneskelighet. Kunnskapsløshet om hvordan stoppe en slik krig. Mens vestlige journalister speider mot sannheten i det fjerne, forteller demokratiske Israel hvor bra ting kommer til å bli. Jeg vet ikke hvor mange som tror på en slik propaganda. En propaganda man ikke engang har tatt seg bryet med å pakke inn. Men som vi sier i Lofoten; ”Å tru, det kainn vi gjør i kjerka.” Når det kommer til mennesker så må vi vite. Kunnskap i en slik situasjon handler om politisk kunnskap, men det handler da også i stor grad om kunnskapen til å forstå hvilke lidelser mennesker må gjennomgå.

Det er en ren emosjonell forståelse. Medmenneskelighet. Det handler om å snakke om, og med, de involverte. Enten de er husløs i Gaza eller husløs i Oslo Sentrum.
Kunnskap er alt. Og uten kunnskap er vi ingenting. Samtidig vil jeg minne om at det å sitte på lesesalen å lese fag gir en begrenset kunnskap om verden. Til tross for at jeg, og mange andre, elsker denne type kunnskap. På lesesalen handler det imidlertid om karriere og dannelse. Den ekte kunnskapen får vi i møte med mennesker. Ved å snakke med de rundt deg. Snakk med mannen på siden av deg på bussen. Gi et oppmuntrende smil til damene i biblioteket.

Dette er kunnskapen om å leve livet. Kunnskapen om hva mennesker bærer med seg uavhengig av om de sitter under et pledd på Carl Johan, eller om de bærer runde briller og heter Habermas. Eller Hamas, for den saks skyld. Og det ligger masse kunnskap i alle situasjoner; enten det er løvetannen som sprenger vei gjennom asfalten, eller om det er en bombet ambulanse i Palestina. Dette er kunnskap i all sin skjønnhet og grusomhet. Kunnskap er følelser, sansinger, refleksjoner, mennesker, ideer og hele vårt liv i all sin skjønnhet.

AC/DC Potpurri

On Thursday I went to see my big idols; AC/DC. Because of the global warming I decided to not take the Highway to Hell, but I took the more environmentally friendly Rock'n'Roll Train. In the train there was a lot of Boogie Men that also wanted to see these Rockers, and the train was filled. Luckily I met my cute friend Heidi, and I asked; "Can I sit next to you, girl."

I had a bit bit problems with the sitting because of my Big Balls, but except from that I think it was better than having to Stand Up. However, when I finally came to Oslo, this Sin City, it turned out that AC/DC is Show Buisness. I was overwhelmed with all the Moneytalks.

Before the concert I went to a bar to drink a Whiskey on the Rocks. And it became several. At one point I was a bit afraid that someone had to Carry Me Home. But after a while I realised that Anything Goes, and I went to live out my Rock'n'Roll Dream. The concert went of in Norways new House of Jazz.

There was no question asked about What is Next to the Moon because obviously it's the New Satellite Blues. On the concert I was placed beside a Whole Lotta Rosie and her boyfriend which I best can describe as a Problem Child. But while her husband was away I told her that I was a Love Hungry Man and begged her: "Let me Put My Love Into You and let me Cover You in Oil." I was a bit afraid to get Kicked on my Teeth, but this was obviously Love at First Feel.

Unfortunatly, just before I was going to get Deep in the Hole and start to Ride On to find out if Girls got Rythm she asked me: "Are you Ready?" I already felt the Rising Power so you can say I was kind of ready. But just when I was about to Sink The Pink I realised that She Got Balls. Again she opened her mouth and spoke, this time she said: "If You Dare!" This was obviously a Touch too Much. At once I got a Nervous Shakedown, and I wished that this was The Night of the Long Knifes and I told her/him my best Goodbye and Good Riddance to Bad Luck. I was for sure Caught with my Pants Down.

I was pretty angry with my Stiff... Stiff Upper Lip. In the future I should try to behave better. Lucky me the concert was Rocking all the Way and sat the Skies on Fire. I was Spellbound. This was for sure an Rock'n'Roll Damnation.

What can I say?
"Hell Ain't a Bad Place to Be."