Ari Behn

Idag skjedde det igjen. Uten forvarsel gikk Ari til frontangrep på en av norges mest kjente forfattere, Erlend Loe. Ari minner mest om det tasmanske monsteret i Looney Tunes der han surrer i vei som en verbal virvelvind, og feier rundt med alt i sin nærhet.

Av og til lurer jeg på om mannen egentlig helt forstår hvordan verden er skrudd sammen. Det kan godt hende at han får kick av å kunne snakke dritt om andre mennesker, og attpåtil få medieomtale for det. Mannen høres ut som en krigskåt George Bush som personlig er på vei inn i Irak. Med krigsvesten og våpnet i hånd. Vi skal røyke ut Erlend Loe. Røyke ut våre fiender. Vendetta i øst, vendetta i vest. Vendetta i et vannglass. Hardnakket hevder Ari at det finnes atomvåpen i Irak. Selv om alle andre sier det motsatte.

Det beste som kan sies om disse vendettaene til Ari Behn er at de har en ganske stor grad av underholdning over seg. Spesielt når han kritiserer Grimstad på direkten på svensk fjernsyn. For det svenske folk sitter nok som et spørsmålstegn å lurer på hvem denne Grimstad er. Etter hva de hørte måtte han være Djevelen selv. Og Djevelen er journalist. Det skulle man ikke tro.

Forøvrig synes jeg det er en pussig gest å gå ut på svensk TV å kritisere en norsk journalist. Snakker om å treffe sitt publikum. Nå skal det da sies at i etterkant har dette blitt uhyre underholdende, spesielt med svorsken som setter standarden for all fremtidig svorsk. Spesielt når han henvender seg til sveriges tidligere statminister, Gøran Persson, og sier: Han vågar inte... Gøran. Dette bør i fremtiden bli kringkastingshistorie. Han vågar inte.. Gøran."

Selvfølgelig anerkjenner jeg retten Ari har til å uttale seg om hele verdens overflate, og synes forsåvidt det er flott at han gjør dette. Problemet er at når han først åpner kjeften så er det omentrent like lite interessant som et knekkebrød i en gourmetrestaurant. Det er som å høre en motorsag på tomgang, på leting etter neste tre å felle. Omentrent like overdøvende som motorsagens sang. Forsåvidt med like stor sosial intelligens som en motorsag, også.

Derfor håper jeg at jeg i morgen kan våkne uten flere furubord i avisene. Forhåpentligvis slipper jeg å se at Ari har gjort muntlige mord på Morten Harket, Otto Jespersen eller Diana Ross, for den saks skyld. Eller hvem som måtte trigge pittbulltemperamentet neste gang. Og hvis ikke dette skjer må regjeringen gripe inn for å vedta Behnløse dager! For dette er til befolkningens beste.

Fyllesyken

Når man våkner så alt for tidlig, men merker at klokken faktisk nesten har rundet fem på kvelden, da skjønner en det. En kommer til å få en heidundrende fyllesyke. En av disse fyllesykene som kommer omentrent like ofte som Guds Sønn. Den enbårne. Nå skal det sies at denne dagens fyllesyke hverken var gudommelig, og absolutt ikke enbåren. Den var faktisk båret frem av flere øl enn en.

Hvis noen av dere har sett hvordan fluene ser ut etter du har slått dem hardt med en avis. Føttene ligger i alle retninger. De er flate. Øynene ser ut som store meloner. Og det er tendenser til rykninger i bakerste fot. Slik våknet jeg i morges (eller rettere sagt klokka 17.) Jeg lå klistret til sengen, mens armer og ben lå i forvrengte stillinger. Livet lå i ruiner.

Etterhvert som jeg greier å få kavet meg opp. Konstanterer at brillene er tilstede. Klærne ligger av en eller annen grunn på forurligende utilgjengelige steder på hybelen. Plutselig hører jeg en svak pipelyd. Jeg begynner å lete rundt i rommet etter kilden. Hva er dette? Mus? Står vindue åpen? Er det susing fra vind?

Plutselig lokaliserer jeg lyden. Den kommer innenfra min egen kropp. Det er selveste leveren som lager pipelyd. Et lite rop om hjelp. Innenfra. "Det er på tide å få seg jobb," tenker jeg. Og et ansvarlig liv. Et liv uten pipende lever. Hvis den bare overlever. Ja, hvis leveren overlever. Da blir den jo en over-lever. Ja, slik er det. Da blir den "survivors of Ørjans body."

Glemmeboken

Her om dagen bestemte jeg meg virkelig for å rydde litt. Og hva dukket opp? Jo, nederst i en eske under kokeboken og Bibelen, jo, der lå sannelig Glemmeboken.

Noe forferdet over dette funnet tok jeg forsiktig boken opp. Børstet støv av den, og leste på forsiden: "Glemmeboken." Forfatteren så ut til å være glemt, og boken var nesten glemt den også, men inskripsjonen på forsiden sa klart ifra: "Her er alle dine forglemmelser nedtegnet." Det sier seg selv at størrelsen på boka var imponerende.

Jeg bladde opp midt i boken og havnet på kapittelet "Pinlige forglemmelser." Her kunne jeg lese:

21.05.07:
"Ørjan Arntzen glemte å kjøpe toalettpapir. Oppdages ikke før høyst nødvendig.'

01.11.04:
"Ørjan Arntzen skulle på date med ei bra dame. Dessverre glemte Arntzen å stille klokken slik at han kom en time for sent. Deretter glemte damen Arntzen."

Etter å ha lest noen sider av dette kapittelet kom jeg frem til at kapittelet igrunnen var svært belastende. Derfor valgte jeg å bla videre i boken og havnet på kapittelet:
"Forglemmelser som gir økonomisk ufordelaktig resultat." Her kunne en lese:

14.04.03
"På turen til den lokale hamburgersjappa i Lofoten med det karismatiske navnet "Grill-Gunn" glemmer Ørjan Arntzen at det står en søppelcontainer bak bilen hans. Dette er forholdsvis uproblematisk inntil Arntzen da velger å rygge bilen bak med det resultat at søppelcontaineren løfter seg opp, og utgir en merkelig "metall mot metall-lyd."

Til tross for at det ikke sto Hamburg på containeren jeg rygget på så var den lokalisert ved en hamburgerforretning.

12.06.04.
"Ørjan Arntzen glemmer et vikepliktskilt da han er ute å kjører i sin fars Skoda Octavia. Arntzen innser forglemmelsen da det kommer en lastebil i stor fart mot hans bildør, mens den tuter som en bestukket gris på dommens dag. Deretter havner ute på en hage mellom to flaggstenger med innskripsjonen "Europris"

Trailer er ikke det du vil ha igjennom døren på bilen din.

11.05.05
"Etter at sykkellåsen til Ørjan Arntzen brakk glemte han å kjøpe ny sykkellås. Dette medførte til at Arntzen ble sykkelløs etter 2 dager. Slik lærte Ørjan Arntzen at sykkel er en populær naskegjenstand i Bodø.

Alkoholrelaterte forglemmelser:

4.11.06.
Ørjan Arntzen glemte at han allerede hadde drukket en halv flaske Cognac, og drakk resten i samme slengen. Deretter danset Ørjan Arntzen på bordet, tok noen grep på luftgitaren, før cognacen ble reversert, og han gikk til sengs.

04.05.02
Ørjan Arntzen glemte, etter en sekspakning øl og en flaske Martin Astii, forskjellen på vann og sprit. Dette medførte komplikasjoner. Deretter glemte Arntzen hvordan motorikken fungerer, og kunne ikke bevege seg noen steder. Og når han endelig kunne bevege seg glemte han hvordan verden var skrudd sammen.

13.03.07
Etter å ha festet med russere i mange, lange timer glemte Ørjan Arntzen at han skulle bli intervjuet av Avisa Nordland. Dette medførte at en meget fyllesyk Ørjan ble avbildet, mens han skulle brøle som en tiger, men egentlig mest hadde lyst å sove videre.

Det var til og med et eget kapittel over hyppige ting som blir glemt:

425 ganger: Glemt navnet på den personen han prater med.
52 ganger: Glemt å fryse opp brød
51 ganger: Glemt igjen mobiltelefonen
34 ganger: Glemt å kjøpe inn middag
22 ganger: Glemt å hente inn klærne i vaskemaskinen
21 ganger: Glemt av en avtale
13 ganger: Glemt minibankkortet i en eller annen bar
10 ganger: Glemt hvor gammel han er når han skal presentere seg.
1 gang: Glemt å spise en hel dag.

Dette, og mye annet, er ting som i løpet av mitt liv har gått i glemmeboken.

AC/DC fra a til å

AC/DC har den siste tiden opplevd en sterk interesse fra verden rundt seg, og nesten for en renessanse å regne. Selv har jeg fulgt bandet med stor lidenskap siden jeg var 13-14 år, og synes det er flott å se at AC/DC fortsatt har noe å bidra med. Men hva er egentlig AC/DC? Her følger en historisk oppsummering, og en analyse av fenomenet AC/DC.



La det bli rock
Den opprinnelige vokalisten Bon Scott var svært innflytelsesrik som vokalist i AC/DC, og vi starter vår reise ved Bon. Angus Young har sagt at han bidro både med musikkideologiske strømninger, samt at de sanne AC/DC-tekstene var Bon Scott med på. Bon Scott ble først kjent via sitt musikalske engasjement i et tyggegummlignende band som kaltes The Valentines. De oppnådde en viss suksess i Australia, men er rimelig meningsløs i en historisk kontekst. En av bakmennene til gruppen var senere AC/DC-produsent, og onkel til Young-brødrene, George Young. I klippen nedenfor ser dere Bon Scott til høyre for frontvokalisten, hovedsaklig opptatt med å si: "Hey Hey Hey."
http://www.youtube.com/watch?v=BQ-45XG7n4k

Deretter tok Bon Scott turen over til at mindre kommersielt band, hvor han også slapp å bruke rosa klær. Bon Scotts nye band het The Fraternities. Bandet var et foregangsband innenfor progrocken i Australia, og fikk rimelig stor suksess i Australia. Bandet fikk noen større hits, blant annet Jupiters Landscape, og kanskje spesielt Seasons of Change. Musikken hadde elementer av folk, rock, men vi kan også finne igjen boogie'en Bon ble så kjent for via AC/DC. Og her kommer i stor grad også Bon's spesielle stemme som en viktig del av musikken, og det var tilsynelatende viktig å ha skjegg. I sangen nedenfor er det eneste klippet jeg finner med Fraternity. Dette er en melodisk progballade, med blokkfløyter og harmonier, som handler om årstidene og kjærlighet på en måte som bare Vivaldi hadde gjort før dem. Hvorpå Bon viser sin allsidighet ved å avslutte spillende på en hasjpipe (eller hva det nå kan være.)
http://www.youtube.com/watch?v=hZY2nl2CwLc

Bandet ble også introdusert i England, og var oppvarmingsband til det fremmadstormende bandet The Geordies fra Newcastle. Ironisk nok var dette bandet til Brian Johnson som overtok AC/DC-vokalen på 80-tallet. Tragisk nok gikk The Fraternities i oppløsning etter Bon Scott var i en stygg motorsykkelulykke, og ble liggende på sykehus i lengre tid. I mellomtiden hadde brødrene Young dannet et rockeband med navnet AC/DC. Til syn forbauselse fant de ut at AC/DC også kunne bety bifil, men valgte likevel å beholde navnet. Søsteren til Angus fant AC/DC på symaskinen til sin mor, og foreslo navnet. Etterhvert har også AC/DC fått et kjælenavn i Australia som er Acca Dacca. Men bandet var et faktum, og det gikk ikke lang tid før Malcolm spurte sin, bokstavelig talt, lille lillebror om han ville bli med. Det sies at Angus Young hadde deltidsjobb for et australsk pornoblad, men var misfornøyd med livet der.

Blant frontfigurene i det nye bandet var vokalist Dave Evans. AC/DC hørtes på denne tiden ut som en mellomting mellom et svensk danseband og Status Quo, og med vokalist som lignet en hoftevrikkende, middelmådig eurovisionsanger fra Romania. Musikken deres lå nærmere glamrock enn boogierock, og hvorvidt dette skyltes påvirkning fra glaminfiserte Dave Evans, eller hvorvidt dette var en generell utvikling skal være usagt. I klippet får høres "Can I Sit Next To You Girl" og dette var den eneste singelen hvor Dave Evans fikk være med. Denne ble forøvrig spilt inn på nytt med Bon Scott. Dave Evans lever nå av å turnere som AC/DC originalvokalist, men de aller fleste regner originalbesetningen til deres første album som originabesetningen. Klippet viser AC/DC med Dave Evans.
http://www.youtube.com/watch?v=fZ180bRMUvQ

Hvordan Bon Scott tok over AC/DC finnes det mange historier om. Det sies at Bon Scott fulgte bandet en tid, og var roadcrew. Og det er også blitt sagt at han steppet inn på trommer av og til. Imidlertid sies det at selve overtakelsen skjedde da Dave Evans uteble fra en konsert på en australsk klubb. Bandet visste ikke råd, men Bon Scott tok mikrofonen, og annonserte til Dave Evans mange kvinnelige fans at "Dave Evans is at his honeymoon, so he could not make it. I am todays vocalist. Thank You." Hvorvidt historien er sann vites ikke. En annen historie forteller at Bon skulle på audition med AC/DC, men knakk sammen av latter da denne dvergen med gitar (Angus) kom inn i rommet. Sannsynligvis er det nok kontakten mellom George Young og Bon Scott som førte han til mikrofonen. Uansett, Bon kom susende inn i AC/DC, og det synes lurt.

Kjærlighet ved første følelse
I løpet de første årene etter debutalbumet "T.N.T" opplevde AC/DC massiv suksess i Australia. Det ble raskt klart for bandet at de kunne strekke seg langt utover Australia. På den tiden var det naturlig å gjøre første stopp Storbritannia. Denne lille øya i Europa avlet rock like hurtig som Kina avlet ris. Og i 1977 kom AC/DC ut med det jeg mener er deres viktigste album; "Let There Be Rock." Albumet var en gjenomført produksjon med tette bluesinspirerte riff, lange sanger og en intensitet som ikke finnes på noen album hverken før eller etter denne utgivelsen. Låtene derfra banet vei for å erobre Storbritannia, samtidig som de med disse sangene kunne virkelig få vist hva som bodde i dem som liveband.

I denne perioden gjorde AC/DC et livealbum, og hadde enkelte konserter som ville idag vært legendarisk om utbredelsen av konsertopptak video hadde vært større. De fleste trekker frem Live at Donnington fra nittitallet når de skal nevne AC/DC's livebravader, men konsertopptakene som finnes fra denne perioden knakk nakken på alle opprinnelige forestillinger om rockens intensitet. Konsertene var så intens at selv trommis Phil Rudd kunne ikke ha den karakteristiske sigaretten i munnviken under konsertene. Blant annet finnes en utmerket produksjon av BBC fra turneen "Rock Goes to High School" hvor AC/DC turnerte skoler i England. Dette var tiden før barrikader og sikkerhetsinnstallasjoner forringet kontakten med publikum. Det ene utklippet er fra Paris hvor Angus må bak scenen for å få oksygentilførsel, og deretter blir tatt på rundtur blant et ekstatisk publikum. Det andre utklippet er fra Golders Green i London hvor Angus først prøver å kysse fra diverse kvinner i salen, for deretter spille en solo på en balkong mange meter over scenen. Dette viser godt livebandet AC/DC.

http://www.youtube.com/watch?v=Kqo_uMnwlww
http://www.youtube.com/watch?v=brKi33AKJL0

Etter å ha erobret Storbritannia stod USA for tur. Her fikk de blant annet drahjelp og turnerte med Kiss. Dette endte opp med slagsmål mellom Malcolm og sjefskysser Gene Simmons. Dermed begynte de å turnere med Black Sabbath istedet. Det vites hvorvidt Malcolm mente at Ozzy var en bedre kar enn Gene Simmons. Deres siste album "Highway to Hell" skulle være svært viktig for å slå igjennom i USA, og det var et av målene deres med albumet. Albumet solgte bra, og banet motorveien for AC/DC til USA uten å gå helt til topps. Imidlertid kunne man ikke forvente dette da de på denne tiden ikke hadde et navn i USA. I tillegg markerer albumet en musikalsk vending. Vokalen blir satt mer i fokus, en utvikler den karakteristiske AC/DC-koringa og musikken blir mer melodiøs, og litt mindre blues. Dette mye takker være produser John "Mutt" Lange. I tillegg inneholder platen svært raffinert tekstskriving, i den grad man kan si at tekster om sex er raffinert. Videoen er hentet fra Family Jewels, og viser Touch too Much som var en av slagerne fra Highway to Hell, og viser godt den nye AC/DC sounden.
http://www.youtube.com/watch?v=H5soFkGX250

Bon Scott rides on, og resten venter på å bli millionær
Imidlertid skulle ikke lykken over et vellykket USA-gjennombrudd vare lenge. I Februar 1980 døde Bon Scott etter en heftig tur på byen. Han ble funnet druknet i sitt eget oppkast i en bil i London. Ikke akkurat den mest raffinerte rockedøden, heller ei den mest raffinerte drukningsdøden. Det var lenge stor usikkerhet om AC/DC fortsatte, og et av kriteriene for fortsettelsen var at de skulle finne en vokalist som fungerte både sosialt og kunstnerisk med bandet. Utallige vokalister ble prøvd. Ironisk nok falt valget på Brian Johnson fra The Geordies. Bon Scott hadde tidligere omtalt Brian Johnson som den heftigste stemmen han noen gang hadde hørt, og hadde sagt at mannen kunne gå helt i fistel. Han hadde fortalt Angus at han hadde sett en fantastisk mann som hylte av sine lungers kraft, hoppet rundt på scenen før han plutselig kravlet rundt på gulvet i ørska over sin egen prestasjon, og det endte med at de måtte bære han av scenen. Dette var Brian Johnson. Stemmen Brian Johnson. Senere denne omtalte dagen fikk Brian Johnson diagnosen appendisitt (blindtarmbetennelse), og dette forklarte nok noe rundt kravlinga og skrikinga.

Hvorvidt Brian kom på audition med AC/DC av eget initiativ, eller ble spurt, vites ikke. Imidlertid fikk han jobben, og det er sannsynligvis en etterfølger selveste Bon Scott hadde funnet verdig. Brian Johnson kom fra geordiebandet Geordie som spilte noe tilnærmet sørstatsrock og glamrock med klare bluesreferanser, og med tekster om kvinner og kjærlighet. Deres største hit var en fengende rockeversion av Bob Dylanklassikeren "House of the Rising Sun." Klippet er hentet fra før AC/DC og viser Brian Johnson med Geordie.
http://www.youtube.com/watch?v=dsEo8i9dGSs&feature=related

Med dødsfall, mye mediomtale og mange spekulasjoner gjorde AC/DC seg klar til å utgi et hardere, dystrere og mer hardtslående album enn noengang før. Lyden var videreutviklet, og egnet seg nå ennå bedre til store stadionkonserter. Det store spørsmålet var hvordan den nye vokalisten ville klare seg. Albumet ble utgitt, og er idag blitt stående som et av de mest episke musikkalbumene noensinne. En kan selvsagt forklare noe av suksessen både med massive mediaomtale i forbindelse med Bon's død, og en annen del av suksessen lang og intens jobbing mot dette. Men den viktigste grunnen til suksess var kanskje riffene til mange av sangene på "Back in Black," samt variasjonen i sangene. Dette er noe av det mest umiddelbare AC/DC har utgitt. You Shook Me All Night er en av de mest spilte sangene i USA's historie, og Back in Black har alle hørt. Hells Bells er blitt viden kjent for sine kirkeklokker (som AC/DC lette over hele verden for å finne noen med rett klang i.) I det hele tatt; AC/DC var for øyeblikket verdens største band. Klippet er av Hells Bells.

http://www.youtube.com/watch?v=BwxJ46HWXbA

Forkjærlighet for djevelen
Imidlertid virket tiden etter Back in Black som en noe lydmessig forvirret periode for AC/DC. Lyden ble forsøkt videreutviklet. Blant annet forsøkte en seg med de karakteristiske stemte trommene fra 80-tallet uten at det ble noen stor suksess. I tillegg til utskiftninger bak trommene. Albumene solgte bra, men det kom aldri noe nytt "Back in Black." Jevne album ble utgitt, men det syntes i denne perioden som AC/DC hadde problemer med å skape store hits igjen. Likevel er enkelte av albumene for kultalbum å regne da albumene har lydbilder som ikke ble videreført. Mot slutten av åttitallet ga de ut albumet "Blow Up Your Video" hvor de gamle produsentene Vanda / Young var hentet inn. Albummet ligger klart nærmere den gamle bluessounden til AC/DC, og er langt jevnere enn de andre albumene etter Back in Black. Det var tydelig at noe var i emming. Det hele kuliminerte i albumet Razors Edge i 1989. Albumet skal sies å være svært ujevn, men likevel inneholder det episke låter som gikk rett inn i AC/DC-katalogen. Først og fremst tenker vi på Thunderstruck som er av det ypperste AC/DC har laget. Men også Moneytalks og Razors Edge er blant de mest velkjente sangene til AC/DC. Klippet er hentet fra den legendariske konserten AC/DC holdt i Donnington.
http://www.youtube.com/watch?v=X80Qjh9Yivs

På verdensturneen til Razors Edge plata tok AC/DC opp et konsertopptak på Donnington, og albumet derfra er blitt stående som et av verdens skinnende livealbum, og ble utgitt i 1992. Imidlertid valgte AC/DC å trappe ned albumutgivelsene etter Live-albumet. Siden 1989 har det idag bare kommet tre studioutgivelser. Begge utgivelsene har solgt bra, men samtidig kommer de nok ikke opp i særklassen av utgivelsene. Det har vært godt gjennomarbeidede album hvor AC/DC delvis har prøvd å vende tilbake til sine bluesrøtter. Sågar har albumet "Stiff Upper Lip" blitt karakterisert som swamp-rock, et begrep som er like mystisk som det er betegnende.

Rock'n'Roll vil aldri dø
Den siste tidens hysteri rundt AC/DC er selvsagt delvis på grunn av utilgjengeligheten bandet har utvist i det siste. De har bygd opp under utgivelsen ved å gi ut DVD-samlinger, og promotert albumutgivelsen indirekte ved dette. De fleste AC/DC-fan gledet seg nok stort til det siste albumet "Black Ice." Forhåpningene til et jevnt AC/DC-album var stort. Det vi har hørt fra AC/DC de siste årene er at Brian Johnson har gjenforent Geordie med sporadiske konserter, og vi har også hørt Brian snakke om sitt operaprosjekt "My Big Fat Greek Cock" som det ikke vites helt hva er. Medlemmene lever imidlertid et anonymt liv, og en vet knapt nok hvor de bor. Klippet viser Brian Johnson som synger en gammel Geordieslager, mens han venter på at Angus og Malcolm skulle bli ferdig med tekstmaterialet til den nye plata. Og klippet viser også entertaineren Brian.

http://www.youtube.com/watch?v=_rKEW6KrWxI

Selv om forhåpningene var stor tror jeg nok at AC/DC overrasket de fleste av sine fan når de ga ut platen. Det skulle vise seg at "Black Ice" var den mest gjennomarbeidede AC/DC-plata på lenge. Den mangler kanskje grunnlaget for den store hitlåta, men likevel er låtmaterialet på plata sterkt. Spesielt hvis en tenker på at platen har satt AC/DC på kartet nesten 30 år etter de ga ut "Back in Black." Ingen plate etter "Back in Black" har vært en større kommersiell suksess, og dette i en tid da platesalget stuper. I tillegg så er platen radikal i forhold til den tradisjonelle AC/DC sounden. Enkelte låter preges av at Brian croaner, samtidig som han synger med en klar stemme, fremfor den litt whiskypregede stemmen han har brukt tidligere. I tillegg serveres det en powerballade som er svært radikalt fra et slikt band. Og enkelte av låtene er countryinsipirert hvor riffet i tillegg er tonet kraftig ned. Og som ikke det er nok får vi høre Angus Young med slidegitarlyd. Som AC/DC-fan vil dette si at verden ikke behøver stå til påske, men da får vi da virkelig håpe da AC/DC-turneen varer til langt over påske. Klippet er fra singelen Rock'n'Roll Train.
http://www.youtube.com/watch?v=bX2xbqWtyJU

Den nye satelittbluesen
Mange kritiserer AC/DC for å ha sexistiske tekster, og dette er en av hovedkritikkene mot AC/DC. Dette er en kritikk de aldri har tilbakevist selv, og som jeg regner med de ikke har noen ønsker om å tilbakevise. Imidlertid må tematikken i sangene til AC/DC sees i sammenheng med samfunnet da AC/DC slo gjennom. Tidlig på syttitallet hadde nettopp hippietiden vært forbi, og en nyvunnet seksuell frihet hadde inntatt land, såvel som strand. Nettopp dette vises i tekstene til AC/DC. Nå skal jeg på ingen måte påstå at tekstene ikke fremstiller gutters apetitt for sex. Samtidig er det viktig å huske på at kvinnene til AC/DC fremstilles langt fra perfekt, og er sterke kvinner. I "Whole Lotta Rosie" beskrives en fet kvinne fra Tasmania (som ifølge sangen skal være et tasmansk uhyre også i sengen.) "She Got Balls" er en hyllest til kjæresten til Bon Scott. Imidlertid likte hun sangen dårlig, og slo opp.

Spesielt Bon Scott var en mester i å skrive sanger. Sangene er en videreføring av opprørene på sekstitallet, men vinkler sex som ren lyst, og ikke som politikk eller kjærlighet. Imidlertid har råheten i sangene et snev av naivisme over seg, og kan nesten sees på som søtt. Sjeldent sies det rett ut at sangen handler om sex. For eksempel beskrives "The Jack" som et pokerlag. Imidlertid skjønner man henvisningen til kjønnsykdommen klamydia når Bon plutselig synger "How was I to know that she'd been dealt with before. (...) She got the jack." Og i samme åndedrag skjønner vi at det ikke bør tas bokstavelig som ren kristendom når Bon roper ut "She had the lips to make a strong man weak. And a heathen pray." Alt i alt kan man nok si at AC/DC hyller det å være tradisjonell mann, samtidig som de gjør dette på en naiv og nesten romantisk måte. Og det kan ende opp med nesten å være vakkert når Bon i "Touch too Much" sier "I was like a hand in a velvet glove" Man oppdager at det ikke lenger er snakk om dobbeltbetydninger, men hvor vi rett og slett snakker om trippelbetydninger.

I tillegg til seksualitet omtaler AC/DC ofte typiske rocketema som anarki, krig og det litt obskure. Av samtidsreferanser lagde de en sang som het Burnin' Alive som handlet om en by med navn "Hope" som gikk opp i røyk. Men egentlig handlet den om Clintons omgang med sigarer og kvinner, og hvordan Clinton egentlig satte gnisten i kvinnen med sigarer. Dermed oppdager vi at selv de mest åpenbare sanger om pyromani egentlig handler om noe helt annet. Spesielt med setningen "and someday maybe, he'll inhale that smoke" har AC/DC-kjenner hatt det morro med på Clintons bekostning.

I tillegg har folk undret seg om Big Jack fra det siste albumet egentlig er en låt om hvordan USA rævpuler andre land i verden. For meg er det ganskie åpenbart at dette handler om USA og verdenspolitikk, for når AC/DC åpenbart synger om sex da må jo dobbeltbetydninga være noe annet? Og her har du tekslinjer som "He got a bad reputation (...) he's always on your back" og "He says he is the only one who got a full sack." Men til tross for politikk vil aldri AC/DC nok legitimitet til å bli tatt alvorlig politisk, og personlig tror jeg de bare liker å tulle med alvorlige tema.

Som et siste spørsmål kan en spørre seg om hvordan AC/DC har holdt seg på topp over så langt tid. Her er svaret todelt. For det første er AC/DC svært lett gjenkjennelig. De spiller en teknisk enkel rock, men har klart å skapt et svært gjenkjennelig lydbilde. Hverken musikken eller imaget har endret seg stort de siste årene. Dette gjør dem svært lett gjenkjennelig blant publikum. I tillegg vil jeg peke på at tidlig på nittitallet valgte AC/DC å gjøre seg mer eksklusiv. Dette ga stor legitimitet og anerkjennelse blant musikkelskere og fans. En kan være trygg på at det AC/DC gjør er for rocken, og bare for rocken. AC/DC har aldri utgitt samlealbum eller best-off album. Bare noen få DVD-utgivelser, samt en dyr og litt utilgjengelig hedersboks til Bon Scott. Men, det viktigste må være at de har skapt store låter, og laget god musikk fra ende til annen. Den eneste perioden en kan si det har buttet mye imot var på åttitallet, men da red de på bølgen etter Back in Black. I tillegg til at mange av albumene var gode album i samtiden, og foreløpig holder god standard.

Håper du hadde nytte av denne lille innføringen!

Her er noen andre anbefalte klipp:
Her er det en fyr som kaster øl på Angus. Det sies at fyren etter at Angus fikk han bort til seg og konfronterte han med hvorfor han hadde gjort det, sa han: "I don't like the smell of you." Og da tok Angus fatt i nesen hans og sa: "Then I take your nose so you don't have to smell me."

http://www.youtube.com/watch?v=CjBOg50EDqw

AC/DC spiller live i Colchester på Rock Goes to College
http://www.youtube.com/watch?v=xIypew6g_MY

Jim Breuer imiterer AC/DC
http://www.youtube.com/watch?v=UdjRTOuo4Sc

AC/DC hyrer en lastebil og spiller seg gjennom Melbourne
http://www.youtube.com/watch?v=eiBMltWg2RQ

En av tre AC/DC ballader
http://www.youtube.com/watch?v=N0oPIuQTZ3M

En annen AC/DC ballade, og er blitt stående som symbolet på Bon Scott:
http://www.youtube.com/watch?v=wsDpwb3ILxM

Hymne til Anna-Nicole Smith

For mange år siden kjørte jeg, min mor og min far langs den glade motorvei mot en destinasjon hvis hukommelse ikke tillater meg å huske. Min far er en særdeles stødig sjåfør, og derfor overrasket det meg noe da vi etterhvert havnet over i den venstre kjørebane. Dette er aldri et godt tegn da den venstre kjørebane tendensiøst inneholder biler som kjører i motsatt retning. Min mor var i harnisk. Min mor tolerer ikke utskeielser, og en utskeielse som fører bilen i motsatt kjørebane er ikke noe som kan aksepteres.

Plutselig oppdaget jeg også henne. I egen høye person. Anne Nicole Smith hadde brettet seg ut oppover en fjøsvegg. Det var mitt første møte med henne, og jeg tenkte umiddelbart at dette måtte være reinkarnasjonen av Marilyn Monroe. Dette er forøvrig en påstand jeg har blitt mer sikker på i etterkant. Anna lå klistret utover fjøsveggen. Med den ene fingeren flørtende i munnvika, og føttene stablet opp mot taket av fjøsen.

Gud åpenbarte seg i en brennende busk. Det var mer stil over Anna da hun åpenbarte seg på en fjøsvegg.

Synet var forstummende. Bøndene hadde samlet seg foran låven som var blitt distriktets største attraksjon. Ja, selv kyrne hadde funnet det fornuftig å ta en pause fra hverdagslig rauting og beiting, og hadde linet seg opp for å studere denne åpenbaringen. De totale målene var overveldende. Opp mot 7 meter høy, leggene var 3 meter, og strukket opp mot fjøsen, og selv puppene var en meter i diameter hver. For en utsikt. For en kontrast. På den ene siden møkkerlukt, felleskjøpklær, traktorer og organisk jordbruk. På den andre siden Chanel No 5, BH, limosiner og orgasmisk utseende. Det er slik jeg husker Anna. Nedturen var stor da jeg, og så mange med meg, ikke greide å vinne hennes gunst. Anna hadde funnet mannen i sitt liv. Den utvalgte var en ungkar, finansmagnat, og damemagnet, fra Texas.

Hva hadde vel vi å stille opp mot en storsjarmør som Mr. Marshall?

Våre forsøk var forgjeves, og denne storsjarmøren og minstepensjonisten tok med seg vår tids største skatt inn i sitt private Graceland. Han fristet med sin hardt oppsparte minstepensjon, og mot hans 98 år lange livserfaring hadde ikke guttunger som meg noe å stille opp mot. Katastrofen var et faktum, og småbøndene i ytre Lofoten gikk inn i dype depresjoner som førte til sterke subsidier fra Staten.

Men, som vi alle vet: 98-åringer lever ikke lenge.

Snart var Anna ledig på markedet igjen. Dessverre virket det som om Anna var sterkt preget av sin ektemanns død, og gikk den påfølgende tid noe opp og ned i vekt. Men heldigvis var jeg, og småbøndene fra den ytre del av Lofoten, meget klar på at det er det indre som teller. Dessuten gikk nok diameteren på BH'n opp med en diameter per attributt, og dette var vi udelt positiv til.

Heldigvis begynte Anna å fokusere på det ytre igjen, og nok en gang var småbrukerne i ytre Lofoten i ekstase. Anna ble gravid, til småbrukernes store fortvilelse. Hun fikk seg kjæreste. Småbrukerne rev seg i hodet, og lider idag av hårtap. Det var noget forvirring rundt hvem som var barnefaren, og det var til tider noe forvirring rundt hvem som var kjæresten også. Det var i det hele og store mye forvirring.

Det hele endte med at Anna fødte et friskt (?) pikebarn, noe som ble påfulgt av Anna's sønns død kun få minutter senere. Hvorvidt dette4 viser at livet er kort strides de lærde om. Men iallefall viste dette at fødsel og død er nærme. Iallefall rent geografisk. Med god hjelp fra diverse legemidler døde Anna en vakker februardag. Ja, du gjorde så mangt. Men vi husker deg først og fremst fra fjøsveggen der du brettet deg ut for oss alle.

Vi skal først og fremst ta vare på disse gode minnene fra fjøsveggen i ytre Lofoten nå mens du pryder H&M-plakatene i himmelen.

Blogus Sapien

Idag opprettet jeg bloggen min. Sånn ca. 2 år etter blogging sluttet å være kult. Nå er det bare viktig for kinesere og bombede mennesker. Selv om jeg henger håpløst langt etter, i tillegg til å hverken være kineser eller bombet, så gjør jeg det likevel. Dette kalles stahet Men det bringer visse dilemmaer. Det verste dilemmaet slike ting er at du må finne et navn til alt. Og hvis du spør meg bør disse navnene helst ha kulturreferanser både i øst og vest. Derfor valgte jeg å la meg inspirere fra Haikerens Guide til Galaksen. Adressen ble som følger: http://www.oglaroons.blogspot.com/ og navnet er Vidsynte Vyers Virvel.

Historien er som følger: På skogplaneten Oglaroon, i de ytterste delene av vårt univers, døde nesten alle beboerne ut. Dette på grunn av krise i skomarkedet. Det var langt flere skobutikker enn det var behov for. Skoproduksjonen gikk opp. Kvaliteten på skoene gikk ned som følge av den store produksjonen. Dette er typiske tendenser i økonomien, men forferdelig i praksis. Igjen førte dette førte til at folk måtte ha flere sko da kvaliteten sank. Resultatet ble kollaps, død og hungersnød.

Beboerne på Oglaroon sverget at de aldri skulle sette sin fot på bakken (for å spare på fottøyet.) De mest genetisk ustabile muterte til fugler.Resten av befolkningen klatret opp i et tre, og ble værende. Her lever de med noen ørsmå kriger, betraktninger rundt temaer som meningen med livet og viktigheten av barnebegrensing. Før de dør. De eneste som setter sin fot på bakken er de som begår den avskyelige forbrytelse det er å prøve å finne ut om de andre trærne rundt dem er en illusjon eller har levelige forhold.

Vidsynte Vyers Virvel er det eneste fungerende på hele planeten, og ble skapt av Trin Tragula. Den ble plassert på Oglaroon fordi det i praksis var den eneste planeten i hele universet som ønsket et slikt utyske i nærheten. Inne i Vidsynte Vyers Virvel kan du få se hele universet ved et titt. Som dere sikkert vet er universet stort. Forurologende stort. Men likevel ved Vidsynte Vyers Virvel kan en få se hver eneste sol, hver eneste planet, all økonomisk og sosial historie. Alt. Og du vil se hvor liten og ubetydelig du er i forhold til alt det andre. Normalt vil dette tømme hjernen til enhver som fikk oppleve dette.

Trin Tragula selv var en filosof, eller idiot, som hans kone kalte det. Og han brukte store deler av sitt kjente liv til studiet av fyrstekake. Vidsynte Vyers Virvel lagde han hovedsaklig bare for å irrtere kona si etter hun 37 ganger hadde kjeftet på han for å stirre tomt ut i luften. Etter å ha koblet den ene polen av maskinen til konen sin, og den andre til en ekstrapolert fyrstekake fikk hun et glimt av hele verden. Hun ble fullstendig tømt av sjokket etter et glimt av det grenseløse universet, og den lille mikroskopiske prikken som var henne..

Dette synes da jeg var en utmerket utgangspunkt for blog. Nå har jeg hverken til mål å irritere noen, tømme noen hjerner, eller på noen som helst måte ønske om å vise den endeløse verden. Men forhåpentligvis tar du deg turen innom. Og forhåpentligvis vil du få se en liten flik av verden. Og hvis du syntes det ovenfornevnte hørtes spennende ut anbefaler jeg deg å lese Hitchaikers Guide to the Galaxy av Douglas Adams.

Du finner bloggen min på http://www.oglaroons.blogspot.com/.
Håper å se deg!

Ørjan.