Hymne til Anna-Nicole Smith

For mange år siden kjørte jeg, min mor og min far langs den glade motorvei mot en destinasjon hvis hukommelse ikke tillater meg å huske. Min far er en særdeles stødig sjåfør, og derfor overrasket det meg noe da vi etterhvert havnet over i den venstre kjørebane. Dette er aldri et godt tegn da den venstre kjørebane tendensiøst inneholder biler som kjører i motsatt retning. Min mor var i harnisk. Min mor tolerer ikke utskeielser, og en utskeielse som fører bilen i motsatt kjørebane er ikke noe som kan aksepteres.

Plutselig oppdaget jeg også henne. I egen høye person. Anne Nicole Smith hadde brettet seg ut oppover en fjøsvegg. Det var mitt første møte med henne, og jeg tenkte umiddelbart at dette måtte være reinkarnasjonen av Marilyn Monroe. Dette er forøvrig en påstand jeg har blitt mer sikker på i etterkant. Anna lå klistret utover fjøsveggen. Med den ene fingeren flørtende i munnvika, og føttene stablet opp mot taket av fjøsen.

Gud åpenbarte seg i en brennende busk. Det var mer stil over Anna da hun åpenbarte seg på en fjøsvegg.

Synet var forstummende. Bøndene hadde samlet seg foran låven som var blitt distriktets største attraksjon. Ja, selv kyrne hadde funnet det fornuftig å ta en pause fra hverdagslig rauting og beiting, og hadde linet seg opp for å studere denne åpenbaringen. De totale målene var overveldende. Opp mot 7 meter høy, leggene var 3 meter, og strukket opp mot fjøsen, og selv puppene var en meter i diameter hver. For en utsikt. For en kontrast. På den ene siden møkkerlukt, felleskjøpklær, traktorer og organisk jordbruk. På den andre siden Chanel No 5, BH, limosiner og orgasmisk utseende. Det er slik jeg husker Anna. Nedturen var stor da jeg, og så mange med meg, ikke greide å vinne hennes gunst. Anna hadde funnet mannen i sitt liv. Den utvalgte var en ungkar, finansmagnat, og damemagnet, fra Texas.

Hva hadde vel vi å stille opp mot en storsjarmør som Mr. Marshall?

Våre forsøk var forgjeves, og denne storsjarmøren og minstepensjonisten tok med seg vår tids største skatt inn i sitt private Graceland. Han fristet med sin hardt oppsparte minstepensjon, og mot hans 98 år lange livserfaring hadde ikke guttunger som meg noe å stille opp mot. Katastrofen var et faktum, og småbøndene i ytre Lofoten gikk inn i dype depresjoner som førte til sterke subsidier fra Staten.

Men, som vi alle vet: 98-åringer lever ikke lenge.

Snart var Anna ledig på markedet igjen. Dessverre virket det som om Anna var sterkt preget av sin ektemanns død, og gikk den påfølgende tid noe opp og ned i vekt. Men heldigvis var jeg, og småbøndene fra den ytre del av Lofoten, meget klar på at det er det indre som teller. Dessuten gikk nok diameteren på BH'n opp med en diameter per attributt, og dette var vi udelt positiv til.

Heldigvis begynte Anna å fokusere på det ytre igjen, og nok en gang var småbrukerne i ytre Lofoten i ekstase. Anna ble gravid, til småbrukernes store fortvilelse. Hun fikk seg kjæreste. Småbrukerne rev seg i hodet, og lider idag av hårtap. Det var noget forvirring rundt hvem som var barnefaren, og det var til tider noe forvirring rundt hvem som var kjæresten også. Det var i det hele og store mye forvirring.

Det hele endte med at Anna fødte et friskt (?) pikebarn, noe som ble påfulgt av Anna's sønns død kun få minutter senere. Hvorvidt dette4 viser at livet er kort strides de lærde om. Men iallefall viste dette at fødsel og død er nærme. Iallefall rent geografisk. Med god hjelp fra diverse legemidler døde Anna en vakker februardag. Ja, du gjorde så mangt. Men vi husker deg først og fremst fra fjøsveggen der du brettet deg ut for oss alle.

Vi skal først og fremst ta vare på disse gode minnene fra fjøsveggen i ytre Lofoten nå mens du pryder H&M-plakatene i himmelen.